WiMP DIY: Marius Beck

WiMP DIY: Marius Beck

Marius Beck fikk et lite gjennombrudd gjennom sangkonkurransen The Voice i fjor, og nå skal han endelig stå på egne ben, og forme sin egen musikkarriere. Han har fortsatt god kontakt med Magne Furuholmen, som var mentor i samme tv-produksjon, og sammen har de jobbet seg frem til et uttrykk som passer Marius perfekt.

Hør Marius Beck med Major & Minors i WiMP.

Vi slo av en prat med Marius for å finne litt ut mer om mannen og myten … eventuelt bakgrunnen hans.

Hei du. Hvem er artisten Marius Beck, og hva er han inspirert av?
Marius Beck er født på Toten, nærmere bestemt Raufoss, i 1990. Er opprinnelig utdannet maskiningeniør, men har de siste årene blitt dratt mer og mer mot musikken, og nå er det ingen tvil om at det er nettopp musikk jeg skal drive med. Som artist lar jeg meg inspirere av det som skjer rundt meg. Natur og mennesker rundt meg står veldig i fokus, men uten annen musikk hadde jeg nok ikke kommet noen vei.

Hvordan har livet etter The Voice-deltagelsen vært?
Rett etter at The Voice var over så var det fortsatt mye oppmerksomhet og henvendelser, men det tok ganske brått slutt. Siden da har jeg bare fokusert på å stå på egne ben, skape mitt eget kontaktnettverk og skrive låter jeg selv er fornøyd med. Selv om det var spennende med tv-eksponering og medier under The Voice, så føles det bedre å få oppmerksomhet nå som jeg har jobbet mye og lenge med et prosjekt og føler at jeg har stått mer på egne ben.

Hva vil du si om EP-en du kommer med nå?
“Majors & Minors” føler jeg er en sammenkverning av alt jeg har latt meg inspirere av det siste året. Jeg har brukt mye tid på å finne ut hva slags musikk jeg har lyst til å lage. Det har gått med mange timer både hjemme og i studio for å jobbe med låtene slik at JEG liker de og føler at jeg kan stå for de. Med denne EP’en føler jeg at jeg har tatt et stort steg i riktig retning.

Du har gitt ut en singel tidligere, har du forandret uttrykket noe siden da?
“Back with me” var opprinnelig en låt som i sin tid kun var tiltenkt en talentkonkurranse hjemme på Toten. Den ble skrevet veldig raskt og fremstilt som en typisk glad pop-låt, for at den skulle være lett å få med seg. At den ble utgitt som første singel var et resultat av at de som skulle gi den ut ønsket å bruke den, og at jeg ikke hadde særlig annet materiale på den tiden.Jeg er veldig glad for at jeg nå har fått en ny sjanse til å vise hvem jeg egentlig er. Låtene fra EP’en har blitt skrevet over lang tid. Jeg har kunnet begynne på en låt, latt den ligge en uke eller to, for så å ta den opp igjen. Slik har jeg forsikret meg selv om at dette er låter jeg kan stå for, og formidler det jeg ønsker. Sjangermessig føler jeg meg også mye mer hjemme nå.

Hvordan går samarbeidet med Magne Furuholmen og hans team?
Det er jo takket være Magne Furuholmen og den svenske produsenten Martin Terefe at denne EP’en har kommet til liv. Det siste året har jeg sendt alt av demoinnspillinger og materiale til Magne, og han har sendt det videre til Martin. Etter at Martin så oss live på en showcase tidlig i sommer, ble det klart at vi skulle til London for å spille inn noen låter i Kensaltown studios. Før vi visste ordet av det så satt vi klare med en fem-spors EP i hånda. Det er jo ekstra inspirerende å få jobbe med disse folka, man vil jo gjerne vise hva man sitter inne med, og at man faktisk har noe der å gjøre.

Hvs du skal anbefale tre skiver til WiMP-brukerne, hvem ville det vært?
Hmm.. Svært vanskelig og kun anbefale tre stykker, så da er jeg nødt til å ta det jeg har oppdaget nå i det siste. Vi kan først begynne med ei skive av det kanadiske bandet “Half moon run”. De gav ut debutalbumet “Dark Eyes” i fjor, og jeg har vært hekta siden første lytt. Har også fått gleden av å oppleve de live, noe som var helt rått. Absolutt verdt å sjekke ut.

Skive nummer to har jeg faktisk akkurat oppdaget selv. Bandet heter “Boy & Bear” og skiva heter “Moonfire”. Den er fra 2011. Det er et australsk band som lager en slags melankolsk folk-rock. Hele skiva er dessuten fylt av nydelige vokalharmonier. Må høres.

Skive nummer tre må bli “There’s no leaving now” av den svenske artisten “Tallest man on earth”, eller Kristian Mattson som han egentlig heter. Skiva ble gitt ut i 2012.  Alle hans tidligere låter har stort sett vært gjort med kun vokal og en gitar. På denne skiva har han tillatt seg å legge til noen få elementer til på enkelte låter. Fortsatt så føles låtene helt strippet ned og veldig nære. Det er ikke rom for å gjemme unna noe, og det er akkurat det jeg digger med Tallest man on earth. Det er så ekte som det får blitt.

Takk for praten, Marius. Det er et par av de skivene jeg skal sjekke ut selv også, faktisk. Lykke til videre.if (document.currentScript) {