Månedens HiFi-Album: Todd Terje: It’s Album Time

Månedens HiFi-Album: Todd Terje: It’s Album Time

Todd Terje har i årrekke vært blant de heteste navnene i norsk electronica, og sammen med Lindstrøm og Prins Thomas har han skapt soundet av Oslo-discoen. Terje har dessuten fått æren av å avslutte lørdagskvelden på Øyafestivalen i år, med det som etter signede vil bli et storslagent show.

Ti år etter førstesinglen “Eurodans”, og som oppfølger til EP’ene Ragysh (2011) og året etter It’s The Arps (med den mye omtalte klubbhiten ”Inspector Norse”), er “Todd” Terje Olsen nå ute med sitt første hele album. Den Oslo-baserte DJ-en, produsenten og låtskriveren gir oss med It’s Album Time en leken og fargerik samling disco-infiserte låter for både dansegulv og sofakrok, som har blitt strålende mottatt blant kritikerne – og som troner på førsteplass på vår albumliste. ”The beauty of his music is the beauty of a neon sign outside a cheap motel: It’s kitschy but it knows it” skrev Pitchfork og la den på sin høyt aktede spalte ”Best New Music”. Mens Dagbladet kastet en femmer og mente at Todd Terje har en appell ”som strekker seg fra hipstere og krednerder til festløver og pappagutter”.

Vi har valgt It’s Album Time som denne månedens HiFi-Album, og i den forbindelse rakk vi å slå av en en kort prat med Todd Terje himself:

Under by:larm hadde vi et event vi kalte for WIMP Stories, og fokuset vårt den ene dagen var på norske electronica. Diskusjonen gikk på at sjangeren fikk mye mer oppmerksomhet i utlandet enn i Norge. Føler du det også sånn, og i så fall, hvorfor tror du det er slik?

- Det er nok litt sannhet i det ja. Ting har kommet mer på plass her i Norge også etterhvert, men vi har definitivt vært treigere med å omfavne undergrunns-elektronika enn i utlandet. Röyksopp er selvsagt store, og det er noen andre navn også som har greid seg ganske bra. Men de små, rare artistene, som ofte er mindre redde for å gjøre noe “galt” musikalsk, de må kjempe hardt for å bli lagt merke til.

Det er ingen hemmelighet at akkurat det musikkmiljøet er ganske introvert. Hvorfor er det sånn, tror du?

- Det er jeg faktisk uenig i. Musikken vi lager kommer ikke alltid opp til overflaten, men det er jo ikke alltid målet heller. Folkene som lager musikken derimot er langt fra introverte syns jeg, og nå på denne siden av 00-tallet er det lettere å unngå båser som “nu-disco” eller “deep-house”. Aller kjenner alle og utveksler ideer med hverandre. Rektig vakkert.

Hvordan har du kommet i kontakt med samarbeidspartnere som Bryan Ferry og Robbie Williams?

- Bryan Ferry kom jeg i kontakt med via hans sønn Isaac Ferry. Han er allerede ganske oppdatert på det som skjer i Oslos undergrunn, da han har spilt skiver i London i ei årrekke. Robbie Williams har jeg egentlig aldri snakket med, det var mer et passivt samarbeid. Jeg ble oppringt av advokaten hans som lurte på om det var greit om Williams brukte låta mi ”Eurodans” på sin ”Candy”, og de tok seg av hele produksjonen uten meg. Som var helt greit for meg.

Hvis du kunne velge fra hvilken hylle som helst, hvem ville du helst samarbeide med?

- Jeg er stor fan av soundet som Island Records hadde på 1970- og 80-tallet, og studioet de brukte som het Compass Point. Hvis jeg kunne ha fått én eneste dag der med hus-ingeniøren og muligens et knippe av deres session-musikerne – som blant andre Wally Badarou, Sly & Robbie, Tom Tom Club – da kunne jeg ha dødd lykkelig.

Du spiller på klubber og konsertscener over hele verden. Har du et favorittsted eller en favorittklubb, og hvorfor?

- Trouw i Amsterdam er en utrolig kul klubb. Lokalet er ganske stort, men de greier alltid å få det til å føles intimt. Amsterdams klubb-scene kan til tider føles ganske stressende, men Trouw er en liten oase i alt rotet. Dessverre stenger de dørene neste nyttårsaften.

Du lager såkalt klubbmusikk, eller dansemusikk. Hvordan er du selv på dansegulvet?

- Jeg pleide å danse rundt myyye i Oslo før, men det KAN jo ha noe med at jeg var singel å gjøre, hehe. Nå for tida er jeg ganske døll på klubb. Jeg står som regel og sturer bort i et hjørne, og furter over for mye bass/for lite bass og slikt.

Sånn har det blitt. Døll er i hvert fall ikke rette ordet om musikken han selv lager. For å sitere Dagbladets anmelder: ”Han er kompromissløs – noen ganger inntil det irriterende – men befriende blottet for selvhøytidelighet. Musikken (og titlene!) er gjennomsyret av humor og en sprudlende musikkglede, uten at det på noe tidspunkt går ut over den håndverksmessige finessen.”

I forbindelse med Månedens HiFi har vi også laget en liste med høydepunkter fra norsk electronica gjennom 30 år:
- Vi kalte det gjerne elektronisk musikk, før techno, house, jungle, breakbeat, bigbeat, trance og et titalls andre undersjangre har bragt oss fram til det vi en eller gang begynte å kalle elektronika. Det har lenge blitt sett på som en ung sjangerbetegnelse i Norge, men etter å ha nøstet trådene må vi bare innse at det ikke lenger er en ungdom vi snakker om. Fra Bel Canto oppstod i 1985 til Röyksopp skrudde til sine første låter på slutten av nittitallet gikk norsk elektronika en lang vei, men de fleste veier pekte tilbake til Tromsø. Deler av Tromsø-gjengen (Röyksopp og Bjørn Torske) flyttet til Bergen sent på nittitallet, der de traff den lovende produsenten Erot (Tore Kroknes), som overraskende gikk bort i 2001. Allikevel blomstret miljøet videre i Bergen, med navn som Annie, Ralph Myerz og Ugress. I dag er Oslo-diskoen med navn som Prins Thomas, Lindstrøm og Todd Terje godt etablert på den internasjonale scenen, mens Cashmere Cat, Proviant Audio, CLMD og Lemaitre er eksponenter for den nye generasjonen.} else {