Luke Elliot: Show me the way to the next whiskey bar

Luke Elliot: Show me the way to the next whiskey bar

Man kan stå i et kjøpesenter og rekke telefonen mot taket, for å shazam’e en låt de spiller over anlegget på Designtorget eller en eller annen butikk der musikken er kuratert av eksperter. Eller man kan sjekke ut en YouTube-link med noe man aldri har hørt om, etter tips fra en musikkjournalist i en lukket Facebook-gruppe. Man kan gå inn på iTunes og laste ned, etter å ha hørt sangen fra en ny, dansk TV-krimserie. Eller etter at en fantastisk talentfull 19-åring fra UK har gjort en inderlig, akustisk framføring av låta si, i stolen hos Skavlan.

Men når det gjelder å oppdage musikk, er det ingenting som slår det å gå tilfeldig inn på en liten klubb, uten forventninger, og så se rått talent utfolde seg på scenen. Jeg snakker om den typen talent som overbeviser alle i det øyeblikket han eller hun åpner munnen eller vrenger ut en solo; den typen som ikke bare får musikknerds til å nikke anerkjennende, men også får postmannen, rørleggeren, frisøren, bankdirektøren – hele samfunnet – til å si ”Wow!”. Og det var det jeg gjorde, her om dagen, da jeg tok turen opp på Kampen Bistro for å sjekke ut Luke Elliot.

Det var produsenten John Agnello som tipset meg (”pretty talented guy”), i en mail der folk fra Madrugada og Turboneger stod i adressefeltet. Agnello har vært med på mye – han jobbet på Dynasty med KISS! Han er først og fremst kjent som studiomannen til alternativ rock-konger som Sonic Youth og Dinosaur Jr. De senere år er det først gjennom ham at jeg har hørt om artister som Kurt Vile, The War On Drugs og The Hold Steady – folk han har gjort skiver med. Så når det kommer fra ham…

Men det var en norsk connection her også. For like etter fikk jeg en sms fra Eirik Mosveen, VG’s tidligere USA-korrespondent, som jeg ble kjent med for to år siden da han gjorde VG’s første og siste intervju med Mirror Lakes. Mosveen hadde møtt Luke i New York, de ble venner, og nå satte han tydeligvis opp en konsert i nabolaget sitt i Oslo.

Så jeg går inn i rommet og ser Luke på scenen. Stilen hans er rotfestet i den dresskledte rocketradisjonen; den urbane, romantiske beatniken med spritånde, et sted mellom rennesteinen og stjernene: Dylan, Tom Waits, Elvis Costello. Det har aldri vært helt min greie, men i kveld er det kult. Tankene går til 80-tallet og den musikken storebroren min og kompisene hans hørte på – Waterboys og Imperiet.

Luke er imponerende. Han er good-looking, litt Joaquin Phoenix, eller er det John Mayer? Og han synger som en motherfucker. Jeg tenker på appellen til Amy Winehouse – noen folk er bare i klasse for seg. Han har en vindskeiv pitch som gir en kul Velvet Underground-touch til americanaen hans. Fyren er intens, det kunne vært på et teater! Han kan gjøre alt fra episke pianoballader til grisegryntende cabaret-stompers. Han har mimikken og talemåten man kjenner fra gamle filmer. Det er nesten som man snur seg for å se om Coen-brødrene står og filmer det hele.

Kampen Bistro har kanskje én lyskaster, men det ser perfekt ut i kveld. Lydanlegget er heller ikke mye å snakke om, men man står så nærme scenen at man kan høre trommisen vri om stemmenøkkelen på skarptromma, man kan lukte gamle gitarer. SÅ mye bedre enn en festival!

Jeg begynner å fokusere på bandet. Imponert over at han stiller med fire backingmusikere. Hvordan har han råd? Solo performance kan være nakent og få fram tekst og komposisjon på en unik måte, men kom igjen, vi begynner å få nok av det. Og hvilket band! De er ikke den typen hippe indie-musikere man kanskje kunne forvente at en 30-åring fra New Jersey ville hatt i bandet sitt i 2014. ”Ekte Nashville-musikere?”, tenker jeg. De har uironiske barter, grunge-hår, vester og burgunder skjorter. De spiller med en lydhør tighthet som bare kommer av hundre konserter på baken.

Men jeg tar feil! En bekjent dunker meg på skulderen og sier ”du er klart over at det er backingbandet til Henning Kvitnes?!”. De er norske. Folk fra Østfold og Drammen. Men det de leverer er verdensklasse.

Freddy Holm, som fikk Haldens musikkpris i 2010, får noen klanger ut av pedal steel’en og mandolinen jeg aldri har hørt før. En av de beste norske musikere jeg har sett i aksjon på scenen på lang tid. Bassisten ruller som store godstog gjennom natten. Da han går av scenen, har han en stor, rund svetteflekk på ryggen av den burgunder skjorta.

Som en venn av meg på Facebook sa: ”Det er jo en genial kombinasjon. Norge renner over av dyktige og kunnskapsrike musikere, men mangler totalt frontfigurer, låtskrivere og auteurer.” Luke Elliot kan bare ta med seg gitaren til flyplassen, møte noen lokale musikere i Norge, og så gjøre strålende konserter! Om det skulle gå over stokk og stein noen ganger, så kompenseres det av en spilleglede og nerve som kjennetegner band i sine aller tidligste faser. I en bransjeøkonomi som trues av sviktende salgsinntekter på innspilt musikk, kan dette være framtidens måte å turnere på.

Norge er kjent for å ha et høyt internasjonalt nivå i nisjesjangre som jazz og klassisk. Man skal heller ikke kimse av nivået i norsk roots og country. Lik det eller ei, men dette er kanskje den største populærmusikktradisjonen i landet vårt. Det finnes platecovere med Buck Owens foran Holmenkollen. Jeg kan vanskelig tenke meg et mer populært band i Norge – noensinne – enn Creedence. Og de som driver med denne musikken, de har spilt på kroa jevnt og trutt hele livet, og perfeksjonert sitt håndverk. Det er først i nyere tid at denne musikken har rykket litt opp i smakshierarkiet.

Da kommer vi ikke utenom Tom Skjeklesæther, en nobel ambassadør for denne musikkstilen i Norge siden 80-tallet. Mosveen og Skjeklesæther er jo ”BEAT-miljøet”; musikkavis-gjengen som gjorde americana hipt i Norge for 30 år siden og utløste den første rootsbølgen, som for så vidt Hellbillies er et resultat av. Skjeklesæther er på plass denne kvelden, helt foran. Det er også Bjørn Eidsvåg, som gliser bredt og skjenker seg et nytt glass rødt.

Jeg får hilse på Luke og bandet etter konserten. De hadde øvd til sammen fem timer! Nå snakker de om å gjøre en plate sammen.

Dagen etter treffer jeg Luke og hans manager og drar de med på en rundtur i musikk-Oslo. Vi besøker studioet til Kjartan Kristiansen og tar en øl på Bonanza på Youngstorget. ”I Love Oslo!” sier han. Han sier også ”I love to drink!”. Men han drikker ikke øl – manageren er redd for fysikken – så det går i Vodka og Club Soda. Lenge siden man har vært borti denne typen; den stolte drankeren, Bukowski-style. ”Trener du?” spør han meg. ”Alle unge i Norge trener”, svarer jeg. Det er en stund siden vi så ham sist: The Ricochets’ Trond Andreassen, Nick Cave, Shane MacGowan. Folk som får det å bli full til å virke som det helt riktige.

Nå vil han lage sin nye plate i Norge. Få over produsent John Agnello og bruke norske musikere på det han ser for seg som en variert, eklektisk plate der han kan bruke hele sitt unike stemmespenn. Noen av disse låtene kan du høre på The Crossroad Club søndag denne helgen. Det er en god sjanse til å få seg en eksklusiv konsertopplevelse av en stor sceneartist og vokalist, og et spennende norsk-amerikansk samarbeide vi helt sikkert vil se mer til i framtiden.

Luke Elliot spiller på The Crossroad Club søndag 12. oktober.

Knut Schreiner er musiker, kjent fra band som Turboneger, Euroboys og Mirror Lakes, og musikkskribent.