Pink Floyd: Historien Bak The Endless River

Pink Floyd: Historien Bak The Endless River

“It’s a reasonably graceful departure.”

Det sier Nick Mason, orginalmedlem og trommeslager i Pink Floyd, om The Endless River – albumet med bandets siste studioinnspillinger.

The Endless River har sitt utspring i perioden 1993 – 1994 – under opptakene til The Division Bell som ble utført av Pink Floyds kjernetrio, gitarist/vokalist David Gilmour, keyboardist Richard Wright, og Nick Mason. (Roger Waters forlot bandet i 1983). I slutten av 2013 møttes Gilmour og Mason i England for å spille inn nytt materiale som skulle fullføre albumet. The Endless River er hovedsakelig et instrumentalt album som står sterkt ved siden av de andre førsteklasses high-fidelity utgivelsene som bandet har kommet med. Det er også en nydelig hyllest til Wright, som gikk bort i 2008. Vi besøkte medprodusenten på The Endless River, Andy Jackson, i kontrollrommet på Astoria (bandets flytende lydstudio som ligger fortøyd på Themsen i nærheten av Hampton, Middelsex i England). Det samme gjorde vi med Nick Mason i New York City, for å få deres respektive tanker om de siste bitene av Pink Floyds fantastiske historie med briljante produksjoner. Dette intervjuet ble utført av Mike Mettler og oversatt av Alexander Frogner/WiMP: I hvilket øyeblikk, etter arbeidet med The Big Spliff [et almbient album satt sammen av deler fra The Divison Bell, som aldri ble sluppet] – innså dere at dere faktisk kunne lage et nytt album av dette materialet? Andy Jackson: Det startet med at Rick gikk bort og at David vendte seg til Phil Manz [Manzanera, en av de andre produsentene på albumet], og sa “gå og se hva vi har”. Det var ganske interessant. Så ble dette formidlet til Youth som gjorde sitt. Han polerte visse deler og la til noen rare elementer – som er det han alltid gjør. Etter det møttes vi alle sammen for å lytte til det og sa “yes, det låter som vi har et album her”. Dette var i begynnelsen av november 2013. Da hadde vi utviklet det nok et steg etter at Youth hadde lekt seg med materialet. “Har vi en plate? Ja, det har vi” Eller, ikke riktig ennå, men det fantes et sted der inne. Etter det begynte vi å se næremere på detaljene: “Dette låter bra, ta bort den biten, dette var bedre før”. Når du for alvor startet miksingen forrige november, pratet du og David [Gilmour] nøye om hvordan dere ville at lydkarakteristikken skulle være? Andy Jackson: Ikke Direkte. Når jeg hadde satt sammen tingene kom han inn og så det gjennom min øyne. Han stoler på oss, slik han gjør med James [Guthrie, bandets andre hus-produsent] – han stoler på at vi gjør det som er rett. Det som foregikk rundt dette albumet er veldig interessant, da det var store og omfattende Pro Tools-sessions. Siden vi jobbet med musikk som lå en generasjon tilbake i Pro Tools, hadde vi hele tiden problemer med å finne plass i prosjektet for nye vokalspor. Det var virkelig vanskelig. Nick – ifølge Andys produksjonsnotater satte du deg ned for akkurat ett år siden, den 11. november 2013, for å spille inn trommene på albumet. Hvordan føltes det? Nick Mason: Det var fantastisk. Jeg koste meg virkelig med å spille inn trommene på denne plata. Det gav meg en mulighet til å gjenoppdage låter jeg spilte på for 20 år siden, vurdere hva jeg gjorde da for så og bestemme meg for om jeg likte det eller ville gjøre endringer, eller spille andre fills eller slikt. Det var en fornøyelse! Litt som å finne “tapte skatter” som du fortalte meg tidligere. Hva liker du med lyden i rommet i Astoria, der dere gjorde opptakene? Mason: For det første er det et spesielt rom, fordi det er så lite. Det er sant. Da jeg var i rommet virket det ikke på langt nær så stort som bildet fra bookleten til The River LPen der du, David og Rick spiller sammen der. Mason: Jeg vet! Det er veldig lite. Man tar feil dersom man tror det er et bra sted å spille på. Men det er følelsen av båten som er det viktige – for eksempel svømmer det svaner forbi utenfor. Det er en skikkelig kul plass å jobbe på. Er det en spesiell sound eller følelse som det er vanskelig å få et annet sted? Gitt det faktum at dere tre – og til sist, bare dere to – har jobbet så tett sammen? Nick Mason: Det er ikke soundet like mye som veien til det å finne fram til musikken. Man er veldig tilpasningsdyktig og lytter til det de andre gjør. Vi har alltid øyekontakt, noe som er veldig annerledes fra eksempelvis Abbey Road, der det finnes et eget trommerom. Også er det viktigere for oss å være nære hverandre i og med at vi blir eldre og derfor mer nærsynte, ler Mason. Har dere et spesielt favoritt-øyeblikk på albumet? Jackson: Det er et øyeblikk der du hører et mektig orgel [Autumn `68] – som er kirkeorgelet fra Royal Albert Hall. Vi var der under Davids turné [29-31 mai -2006], som var første gang på veldig lenge. Da bandet spilte der i 1968 ble de nemlig utestengt etter å ha spikret fast ting til gulvet og for å ha avfyrt to kanoner undert showet. Men når de var der det året, satte Rick seg ned bak orgelet og spilte. Med en Revox [båndopptaker] og noen mikrofoner

ble dette tatt opp. Damon [Iddons lydtekniker], som også er vår bibliotekar som tar opp alt mulig som skjer, sa “Ooh, jeg skal si dere en ting. Dette her er fantastisk!” Og det er virkelig et nydelig opptak. Mason: Det var virkelig noe spesielt, jeg viste ikke engang at det eksisterte. Jeg synes det er en av perlene, slik som Wish You Were Here med Stéphane Grappelli [en versjon av den legendariske låta der den klassisk skolerte fiolinisten Grappelli spiller solo]. Jeg trodde vi hadde mistet den – at vi hadde gått tom for tape, og tatt over den. Jeg ble virkelig glad når vi fant den igjen. Den store fordelen med dagens digitale teknologi er at vi kan lagre alt.

David Gilmour & Nick Mason (Photo: Harry Borden)

David Gilmour & Nick Mason (Photo: Harry Borden)

Kommunikasjon er et viktig tema på dette albumet, som vi eksempelvis hører i den første låta, “Things Left Unsaid“, som starter med pratingen man hører i bakgrunnen. Dette gjelder også avslutningssporet “Louder Than Words“, som kanskje er en markering på hvordan interaksjon mellom mennesker kan se ut i dag. Nick Mason: Det er noe vi selv ser på som mislykket innad i bandet, egentlig. Hvorfor tror du det er så vanskelig? Nick Mason: Jeg vet egentlig ikke. Jeg vet ikke om det hadde med egoet vårt å gjøre, eller om det var den manglende viljen til å forstyrre balansen i gruppen. Jeg ville trenge hjelp fra en ekspert for å forklare det. Det var trolig delvis fordi vi hadde gjort det samme i hele arbeidslivet – vi jobbet sammen i et miljø som stadig endret seg i forhold til fremgang og ulike folks bidrag. Måten vi jobbet sammen og sosialiserte i 1967 var svært annerledes enn for eksempel i 1978-1979 da Roger sette sammen The Wall. Vi forandrer oss nesten like fort som vi vokser opp. Alt forandrer seg og blir noe annet. Dere fikk et øyeblikk sammen når du, Rick, David og Roger gjenforentes en siste gang som Pink Floyd, under Live 8. [2. juli, 2005, London]. Nick Mason: Om det tenker jeg bare “bra for oss”. Veldig mange mennesker likte det og kanskje viktigst, beviste vi for barna våre at vi faktisk klarte å vokse opp vi også. Jeg er glad jeg var der, det er sikkert. En annen ting jeg har alltid har likt er at dere er flinke til å redigere innholdet. Alle deres album – selv The Wall – er rettferdig kortfattete, og når jeg setter på en Pink Floyd skive føler jeg at de må lyttes til fra begynnelse til slutt. Tror du dere var fremgangsrike når det kom til å presentere fulle album til publikum? Mason: Den største kritikeren av nesten enhver plateartist, er kunstneren selv. Det er svært få som kan gjette hva publikum ønsker, så det eneste man kan gjøre er å lage det du selv liker. Dette er grunnen til at jeg tror at skjebnen også har noe å si. Uansett hvor god du er, gir det ingen garanti for at et album skal gå bra. Soundet på The Endless River føles ikke det minste datert. Det har en tidløshet over seg. Det høres ut som typiske Pink Floyd kombinert med nye elementer. Andy Jackson: Så bra, det er interessant. Jeg tror det er noe vi ble veldig oppmerksome på. Da vi spilte inn A Momentary Lapse of Reason (1987), var det produksjonsmessige beslutninger som primært kom fra Bob Ezrin: “We should make an album that’s very now.” Nå høres det åpenbart veldig ut som “da”. Da vi plukket opp The Division Bell og River sa vi: “Let’s not do that. Let’s do classic.». Vil det noensinne bli et nytt Pink Floyd album? Andy Jackson: Nei, jeg tror ikke det. Dessverre. Jeg nøt virkelig arbeidsprosessen med dette albumet. Det var så utrolig annerledes enn når du jobber med andre plater fordi jeg kunne bruke min eksisterende byggesteiner – det tok bort en stor del av prosessen, men gjorde det samtidig så morsomt. Med Floyd går du alltid bare inn med blanke ark. Du tilbringer et år i studio, der ni måneder er til skriving. Resten av tiden fungerer mer som vanlig studio innspilling. Med de fleste andre band er du ikke like involvert. Det er tilfellet for noen andre også – Genesis og Queen har også hatt “their guy”. Men slik ser vårt liv ut. David har sagt at The Endless River er bandets siste “statement”, Roger har ikke vært i bandet på over tre tiår, og Rick er ikke lenger med oss. Med det i tankene, Nick, ville du fortsatt hatt lyst til å spille live med Pink Floyd om det gikk? Nick Mason: Ja, jeg ville gjerne ha gjort det. Jeg har alltid sagt det og ønsket heller aldri å slutte. Jeg elsker å spille live – gå ut på scenen, helst sammen med disse gutta. Men hvis de ikke ønsker å gjøre det, så er det som det er. Du kan ikke få disse tingene til å skje av seg selv og det er ingen vits i å gjøre det hvis det ikke er noe entusiasme. Det må komme fra en følelse av entusiasme. Ville du kunne spille inn et annet album på egne hånd? Nick Mason: Nei, jeg liker ikke å jobbe på egenhånd. Trommeslagere er litt som flokkdyr – de trenger andre mennesker å jobbe med. Får jeg muligheten spiller jeg gledelig med nesten hvem som helst. Hver generasjon som vokser opp nå går nesten alltid gjennom en Pink Floyd-fase. Hvorfor tror du det er slik? Nick Mason: For folk som liker musikk, tror jeg vi representerer noe. Du vet, vi har alltid stått litt utenfor det som er mainstream. Andre band promoterer seg selv og er først og fremst “showmen”. Og Mick Jagger er trolig den ultimate rock-star der. På en måte har vi jobbet oss rundt alt dette – selv om jeg ikke tror det var et bevisst valg. Vi trengte å gjøre noe annerledes. Hvordan ser du på dette albumet som bandets arv, etter å ha eksistert i nesten 50 år? Mason: The Endless River er rimelig grasiøs, som en mild avreise. Jeg prøver ikke på det å finne vår plass i historien og vurdere oss selv. Som det gamle ordtaket sier: “Jo mer jeg forteller folk hvor flink jeg er, jo dummere føler jeg meg.», haha. Jeg foretrekker at superlativer kommer utenfra. Dette intervjuet ble utført av Mike Mettler og oversatt av Alexander Frogner/WiMP

***

Mike Mettler, aka The SoundBard er skribent for Digital Trends,, innholdsansvarlig for Hi Res Audio Central, og musikkredaktør i Sound & Vision der han også var sjefsredaktør i 7 år. Mettlers tekster har blitt publisert i Guitar Player, Palm Springs Life, Car Stereo Review och UniVibes. På fritiden drømmer han om å skaffe seg en Mustang fra 1967.if (document.currentScript) {