Stort Bill Frisell Intervju – En Barndom med Surfrock

Stort Bill Frisell Intervju – En Barndom med Surfrock

På sitt nye album, Guitar in the Space Age!, har Bill Frisell gått tilbake til musikken som definerte hans ungdom og inspirerte ham til å plukke opp gitaren. Delvis selvbiografi, delvis konseptalbum – er albumet et dypdykk i populære gitarlåter fra 50- og 60-tallet. 

I anledning at Guitar in the Space Age!, ble valgt som som månedens HiFi Album og Frisells kommende konsert på Cosmopolite den 13. november, satte vi oss ned med denne fremragende gitaristen for å snakke om albumet, epoken, prosessen, og hva det betyr å være en “jazz” artist.

Til tross for tittelen Guitar in the Space Age!, er dette albumet helt motsatt av det futuristiske, tematisk sett.

- Jeg har aldri tenkt på det på den måten. I tiden da denne musikken kom ut, før jeg gikk på high school, var alt så futuristisk. Da handlet alt om romalderen. Det var ikke denne følelsen av nostalgi vi ser i dag, det var: hvordan kan vi gjøre alt nytt, annerledes og modifisert? Alle så mot fremtiden.

- Jeg tenker mye på den holdningen. Det var en merkelig tid fordi det var denne optimismen, men også denne følbare frykten i luften. Kanskje det alltid er slik, men det ser ut til å være enda mer undergang og tungsinn i dag. Vi hadde det da også, men det var denne følelsen av å være i stand til å ta avstand fra det.

Betyr det at du er mindre optimistisk i dag?

- Vel, jeg er det, men jeg prøver å bekjempe det. Jeg får mye visdom fra de eldre gutta. Jeg så et intervju med Pete Seeger kort tid før han døde (på dette albumet spiller vi “Turn! Turn! Turn! “, som han opprinnelig skrev). I dette intervjuet prøvde de å få ham til å fokusere på det negative, som: “du har levd et langt liv, Pete, og se på alt kaoset i verden nå.» Men han hadde fortsatt synet på at det er fantastiske ting som foregår også i dag.

- Han snakket om å fokusere på de små tingene – om at du ikke kan tenke på det store bildet hele tiden. Hvis du bare gjøre det beste du kan i nærheten av der du er, vil folk høste energien fra det og det vil være smittsomt. Det fører til en kjedereaksjon av godhet, og det tror jeg virkelig på. Hvis du ser på nyhetene hele tiden kan du selvfølgelig miste motet av det. Det handler om å gjøre det beste du kan der hvor du er.

Du har beskrevet dette som et veldig personlig og biografisk album. Vil du utdype det?

- Mye av musikken på denne plata er sanger jeg først fikk høre da jeg prøvde å spille musikk. Det første albumet jeg kjøpte var 45 rpm-singelen som hadde The Beach Boys’ “Little Deuce Coupe” på den ene siden og “Surfer Girl” på den andre. Jeg spilte ikke mange av disse sangene da, men jeg hørte dem – The Kinks, The Byrds eller Junior Wells. Men surf-musikk var det aller første jeg begynte å spille. Det var det som gjorde at jeg ønsket å spille gitar. Denne musikken koblet meg til barndomen. 

- Så er det ting på på denne plata som jeg ikke visste om på den tiden. Jeg tror nok ikke jeg hadde hørt Speedy West, Jimmy Bryant eller Merle Travis. Det var noe som kom senere etterhvert som jeg gikk dypere inn i gitarverdenen. Jeg jobbet for å finne ut hvor ting kom fra og å hedre det på en god måte.

Så hva var det som fikk deg til å lage dette albumet akkurat nå?

- Det har noe med nostalgi å gjøre, det er helt sikkert. Men jeg liker å tro at jeg forsøkte å styrke grunnlaget for det jeg har gjort så lenge. Dette er musikken jeg spilte først, men samtidig ikke har fått nok tid til. Fra tiden jeg hørte surf-musikken til den gangen jeg hørte Miles Davis, var en periode på tre, fire, kanskje fem år. Jeg kunne ikke egentlig virkelig spille slikt materiale på den tiden, så det var som å gå tilbake for å bevise at jeg faktisk kunne gjøre det.

- Etter 50 år med spilling, ser jeg denne musikken i et nytt lys og jeg oppdager elementer jeg aldri har sett i den før. Det føles bare helt fantastisk å spille denne musikken igjen med det perspektivet. Det føltes litt som et forskningsprosjekt, sier han og ler.

- Det handlet ikke om å prøve å gjenskape noe som har skjedd før. Jeg ønsket bare å se på det igjen og se hva jeg kunne finne. Jeg liker å forestille meg hvordan det føltes første gang noe ble hørt. Jeg tenker på Louis Armstrong – eller noe vi tar for gitt. Det er så langt ifra det vi hører nå, men bare forestill deg hvordan det var første gang noen hørt det. Det var så radikalt. Så jeg tenker på det og forsøker å overføre litt av den energien. Det er som å prøve å finne ut hvordan du kan gjøre noe nytt ved å se på gammel historie.

Mange av sangene du tolker på denne platen, men også ellers, er sanger som kanskje først og fremst er kjent for det lyriske innholdet – som The Beach Boys, The Byrds, The Kinks – men selvfølgelig er det et skille mellom tekstene og sangen. Når du hører Ray Davies synge “Tired of Waiting”, hører du ordene i seg selv eller lydene han gjør med stemmen?

- Det er en kombinasjon tror jeg. Mange av ordene betyr noe for meg. Men slik det høres ut i hodet mitt har mer å gjøre med måten jeg gjennskaper melodiene på gitaren. Imitasjon av sangere har alltid vært en stor del av min spillestil. Likevel, legger ordene til en ekstra dimensjon. Ikke alltid, men noen ganger, om det er betydningen av ordene, eller hvordan det blir sagt. ["Tired of Waiting"] spesielt – det er som ordene er brent fast i minnet mitt.

Du er kjent med å komponere og nytolke musikk som er forankret i midten av det 20. århundre. Er dette rett og slett en konsekvens av at du vokste opp i perioden, eller tror du det er noe spesielt med epoken? 

- Det er vanskelig for meg å si. Jeg tror ikke det var noe spesielt som skjedde. Hvis du tenker på all den musikken som ble laget, den enorme mengden av energi … alle var så oppslukt av det og alle spilte gitar. Men å være født i 1951, det er bare min tid, det er det jeg kjenner til og jeg kan ikke unnslippe det. Jeg vet virkelig ikke. Jeg prøver å være ærlig med grensene for min egen erfaring.

Hva har gitaren å gjøre med denne epoken? Hva tror du det er med dette instrumentet som fikk det til å bli det dominerende verktøyet for å lage populærmusikk siden?

- Det var så populært, noe det fortsatt er. Jeg har vært fascinert av gitaren så lenge jeg kan huske. Det er interessant at Fender gitarene ble født rett rundt samme tid som meg. Jeg husker jeg så det på TV da jeg var veldig ung – det er alt jeg har egentlig har tenkt på siden, forteller han og ler.

- For meg var musikken et sted hvor jeg kunne finne ut av ting. Det er en modell for menneskelig potensiale – for hva mennesker kan gjøre sammen. Det er en harmoni til hvordan ting henger sammen – på et musikalskt, men også på et menneskelig nivå. Jeg har alltid følt meg velkommen i musikkens verden.

Du er først og fremst kjent som jazzgitarist, men når vi lytter til denne plata høres det ikke ut som jazz for oss – som er tilfelle for mange av platene dine. Er dette jazz? Tror du det er en feiltolkning av hva jazz kan være?

- Det er bare et navn. Selvfølgelig betyr det noe for meg – det er så mye av det jeg har blitt inspirert av. Thelonious Monk, Miles Davis, Sonny Rollins, Bill Evans – alle disse menneskene, jeg antar du kaller dem jazzfolk. Men jeg tenker på jazz som en måte å tilnærme seg musikken på. Det er en prosess, ikke en stil. Det kan ha en ytre glans, men det som er viktig er hvordan det fungerer på innsiden. Musikken jeg spiller, mekanikken i det, kommer mer fra jazz enn noe annet.

- Jeg blir så frustrert over å bry seg om hva noe kalles. Jeg mener, for meg kan alle disse tingene eksistere sammen – noe de også gjør. Enten det er Stravinsky eller Robert Johnson, The Beatles eller Jimi Hendrix, eller musikk fra hele verden. Alt flyter rundt i hjernen min. Det trenger ikke å bli delt opp i separate rom.

Vi valgte Guitar i Space Age! som Månedens HiFi Album fordi vi tror det er et perfekt eksempel på vektlegging av kvalitet og detaljer i lyden. Dette er et album som fortjener å bli hørt i sin helhet og i optimal kvalitet. Som kunstner, hva betyr lydkvalitet for deg? 

- Jeg har vært så heldig å være omgitt av de gutta som virkelig vet hva de gjør. Jeg har lenge hatt en alliert i Lee Townsend, som produserte plata, og i Tucker Martine. Vi gjorde det i Tuckers studio, som er en fantastisk plass. [Innspillingen] er i utgangspunktet live – det ble ikke satt sammen del for del. Vi bare var der og spilte sammen, på samme tid – så det er ganske nøyaktig slik vi høres ut.

Hvilken forskjell tror du lyttevanene våre utgjør for musikkopplevelsen? 

- Det er rart, folk lytter til musikk på en helt annen måte i disse dager. Det er gjort med iPod og ørepropper og det er mye støy involvert. Jeg får ikke nok tid hjemme lenger, men jeg tror likevel det er fint å være hjemme, ha det stille, bare lytte og fokusere på det. Det betyr mer.

Dette intervjuet ble utført av Ryan Pinkard/TIDAL og oversatt av Alexander Frogner/WiMP

Bill Frisell kommer til Norge og Oslo den 13. november. Billetter til konserten på Cosmopolite kjøper du her