Månedens HiFi Album: V2.0

Månedens HiFi Album: V2.0

Månedens HiFi Album er V2.0 fra de britiske nykommerne GoGo Penguin. Les hva vi mener om albumet og vårt dybdeintervju med bassisten Nick Blacka.

Band som skiller seg ut fra mengden blir ofte beskrevet som “unike”, men med GoGO Penguin mener man det virkelig. Deres raske, skiftende break-beats, telepatiske samspill og fornemmelse for melodi er alle elementer som er med på å skape et uttrykk som er helt særegent for dette bandet.

GoGo Penguin har ingen frontmann. Chris Illingworths klassisk-filtrerte pianomelodier veves sammen med bassist Nick Blackas og trommeslager Rob Turners energiske spill. Du kan forsøke å definere det, men å plassere GoGo Penguin i en boks reduserer bare den ubegrensede filosofien bak sounden til dette bandet.

Ideologisk trekker de linjer til inspirasjonskilder som Brian Eno, John Cage og Squarepusher. GoGo Penguins instrumentale utgangspunkt er kanskje som en klassisk pianotrio, men de henter melodisk, harmoniske og strukturelle ideer fra både jazzen og den klassiske verdenen. Samtidig trekker de inn rytmer fra det moderne elektroniske landskapet. Disse krysningene av motsetninger får det hele til å låte fantastisk rikt.

Selv om det teknisk sett er den andre utgivelsen til Manchester-trioen (i 2012 gav de ut Fanfares), er V2.0 åpningsalven for det nye GoGo Penguin. Nick Blacka, som tidligere spilte i en jazz-trio med Illingworth, ble med i bandet i slutten av 2012 etter at grunnlegger Grant Russell forlot bandet til fordel for andre prosjekter. Blacka tilførte nye elementer inn i trioen i form av instrumentenes funksjon og trioens sound. På samme måte som Fanfares kan sees på som trioens prototype, er V2.0 det store svennestykket.

Åpningen “Murmuration” er som et manifest for bandet. Tydelig oppstått fra improvisasjon, men også influert av Jon Hopkins og Massive Attack. Navnet kommer av måten fuglene flokker seg sammen – en mektig og vakker enhet der det ikke er noen leder og ingen fugl er viktigere enn den neste.

Den pulserende “Garden Dog Barbecue” er også en brilliant belysning av trioens verden, influert av Aphex Twin, men drevet av jazzens og be-bopens språk. “Kamaloka” med den vakre melodien sparker i retning av Four Tet, mens “Fort” beveger seg fra Arvo Pärts pianostil til tekno-rytmiske trommer – en effekt de altså oppnår med akustiske instrumenter.

Den første låta trioen skrev sammen var “Home“, som åpnes av Blackas kjærkomne bassintro.

The Letter“, som forøvrig er innspilt i et helt mørklagt rom, er en spirituell ballade som kombinerer jazz-voicinger med en moderne feeling og som tilbyr et pusterom før vi hører den intense “To Drown In You“. Albumets mest eksperimentelle høydepunkt er den melankolske “Shock & Awe“.

V2.0 avsluttes med den vakre “Hopopono” som mikser inspirasjonskilder og leker med temaet i “Murmuration” og tar oss tilbake til starten av den musikaske reisen.

Albumet er nydelig innspilt av produsenten Joe Reiser og studioteknikeren Brendan Williams – sammen har de skapt et bilde av et band som på enestående vis har funnet sin egen sound.

***

Er det riktig å anta at tittelen på plata, V2.o, refererer til reformasjonen av bandet?

- Ja, absolutt. På noen måter ser vi på det som nok et debutalbum fra vår side. Det er ikke for å undergrave noe på den første plata – jeg synes den er veldig bra og jeg vet at alle var veldig fornøyd med den. Men så fort den var ferdig innspilt ønsket også de andre å gå i en ny retning: i den retningen V2.0 tar musikken mot elektronika, eller for å si det som det er, får det til å låte som elektronika.

- Det er altså hva tittelen refererer til – konseptet med en “digitalisert” versjon. I prosessen delte vi masse idéer via laptopene våre og jobbet oss videre med ulike versjoner. Tittelen kom fra slikt arbeid.

Er det altså den elektoniske tilnærmingen som er den mest drastiske endringen for bandet siden dere begynte?

- Ja, jeg tror det. Jeg mener, hvis du endrer en tredjedel av en trio, vil det låte annerledes. Jeg tror alle var klar over det.

Det låter litt mer elektronisk (…) men det er fremdeles en pianotrio, det er fremdeles akustisk musikk.

- Jeg tror dette albumet ble skrevet mer kollektivt enn det første. Da det første ble skrevet, kom gutta med ferdige idéer på bordet, også spilte de det. På arbeidet med V2.0 ble ting delt på et mye tidligere tidspunkt slik at vi alle kunne bidre med idéer og fullføre det sammen. Noen ganger isolerte vi små deler av det, loopet fire takter i timesvis bare for å finne det beste mulige måten å gjøre det på, før vi bestemte oss for den rette sounden.

- Det låter litt mer elektronisk – det var helt klart noe vi gjorde bevisst – men det er fremdeles en pianotrio, det er fremdeles akustisk musikk. Det er ikke mye elektronikk eller samples på det, bortsett fra små biter her og der, pluss noen effekter på bassen min.

- Jeg burde også nevne at selv om vi er en trio, har vi et hemmelig fjerde medlem – en fyr kalt Joe Reiser. Han er vår lydtekniker og var med på å produsere albumet. Det var altså ikke bare jeg som ble med i bandet på den tiden. Det var et stort steg framover, både sonisk og med tanke på de teknikkene vi bruker live.

Hvordan da?

- Han har bidratt med så masse på våre liveshow. Han var nødt til å finne noen ganske smarte løsninger for å forsterke bassen og pianoet, fordi det er svært vanskelig i et slikt akustisk setup. Hvis du ser oss live er det mer som en rockeshow. Han har laget en spesiell pickup til bassen min. Jeg blir litt nerdete nå, men også for pianoet har han disse spesielle magnetiske pickupene som plasseres på innsiden, under strengene for å få det opp på nivå med trommene. Han har vært viktig for å få bandet framover.

Det virker som at du snakker om bandet som om det er i en endring, eller i en progresjon?

- Det er vanskelig å si. Vi jobber med nytt materiale akkurat nå. Etter vi er ferdige med konsertene vi skal gjøre nå, skal vi bare låse oss selv inne og begynne på det neste albumet. Jeg liker å se på album som et øyeblikksbilde av et band på en bestemt tid. På den måten er det ganske vanskelig å si hvordan det vil bli på dette tidspunktet.

- Vi er ganske sammensveiset som et band nå fordi vi har vært på veien og spilt materialet fra V2.0 i 18 måndeder nå… Men for å være helt ærlig så aner jeg ikke hva som vil skje.

Det er en ærlig sak. Kanskje et bedre spørsmål er: hva vil være det samme?

- Vi kommer ikke til å bryte ut med masse synthesizere. Vi kommer ikke til å gå bananas med elektroniske elementer og gå bort fra vår akustiske natur. Vi vil fortsatt bruke våre tre instrumenter, piano, bass og trommer.

Linken til elektronisk musikk er riktignok veldig tydelig hos dere. Det er ofte blitt kalt “akustisk elektronika”.

- På en måte så gir ikke “akustisk elektronika” noen mening – det er en selvmotsigelse spør du meg. Grunntanken er at vi er en akustisk pianotrio som ser på ulike elektroniske musikkstiler for å finne ut hvordan vi kan inkludere det språket i musikken og spille det live.

Hvordan balanserer dere de ulike musikalske bakgunnene dere har?

- Vel, Chris er en klassisk skolert pianist. Han og Rob gikk begge på The Royal Northern College of Music i Manchester. De har begge studert klassisk i mange år. Jeg og Rob møttes på jazzscenen i Manchester.

- Saken er den at det er noen feller ved å bare si at vi er et jazzband. Det er ikke det at vi vil distansere oss fra jazzen. Vi vil bare ikke definere det slik, fordi det blir så begrenset når du kaller det for det ene eller andre.

- Det er nesten ikke rettferdig ovenfor de folkene som kommer for å se oss fordi de har forventninger til hva et jazzband er og hva et jazzband gjør. Vi har hatt erfaringer, ikke mange, der folk kommer på konsertene og sier: “Hvorfor er det ikke mer improvisasjon?”. Vel, det er fordi vi ikke ville at det skulle være slik.

- Vi søker kreativitet der vi kan finne det, så vi tar fra litt her og der. Liker vi stilen på en klassisk komposisjon tar vi etter den. Hvis vi liker elementer fra jazz og improvisasjon tar vi det derfra, men vi vil ikke at det skal være klassifisert som en bestemt sjanger. Det blir veldig begrensende for oss – og forvirrende for publikum, sier Blacka og ler.

Jeg er glad for at du svarte på den måten. Nylig spurte jeg Bill Frisell om det finnes en misoppfatning av hva jazz er. På samme måte som med V2.0 er ikke musikken på det nye albumet hans nødvendigvis det jeg ser på som jazz. Svaret hans var det at jazz ikke er en stil, men mer som en prosess, en måte å tilnærme seg musikken på. Høres det riktig ut i dine ører?

- Ja, jeg tror jeg må si meg enig med det. Jazz kan være så mye. Mange vil si vi er jazz fordi vi har riktig instrumentering og til tider gjør improvisasjon. Det er elementer som definitivt er til stede. Men jeg vet ikke, det er opp til lytteren å avgjøre.

Foto: Arlen Connelly

Bassist Nick Blacka i midten. Foto: Arlen Connelly

Dere ble nominert til en Mercury-pris (årets album). Hvordan var det?

- Det var fantastisk å bi utvalgt – vi var veldig ydmyke for det. Jeg tror vi fikk mer ut av det enn noe annet band fordi vi var de mest ukjente. Folk sjekket oss ut og det er alt vi kan be om. Ingen trodde vi skulle vinne, men det å ha V2.0 på lista var bare fantastisk. Det fikk fram musikken til masse folk som ikke ville ha hørt oss ellers.

Hva slags musikk liker dere selv?

- Bandet generelt hører på masse forskjellig. Vi møtes i mye elektronika – det forklarer sikkert hvorfor vår egen musikk låter som den gjør.

- Chris lytter til masse obskur elektronika. Vi liker alle en kar ved navn Frederic Robinson, som er svensk tror jeg (Nesten. Nydelig elektronika fra Tyskland som er verdt å sjekke ut). Vi lyttet mye til Jon Hopkins når vi laget albumet, for ikke å glemme Burial, Radiohead og andre ting

Ever in a months of sale be http://cialisonlinepharmacy-toprx.com/ a hair saw hair stuff. My shower.

som Tom Yorke gjør.

Hva synes dere om digitaliseringen av musikk?

- Det er en stor debatt. Noen artister er veldig redde for det. Alle er bekymret over albumsalg og forståelig nok hvor mye penger de kan tjene eller tape avhengig av det.

- Jeg tror ikke det påvirker oss så mye, spesielt i vår nisje. Jeg tror det bare er en måte som musikk endrer seg på, og det at du må bevege deg i den retningen. Selv nedlastning begynner å bli et utdatert format. Som en musikkfan synes jeg det er utrolig å ha den tilgangen til musikk som det vi har.

Jeg må spørre, er det en historie bak navnet?

- Haha, det er en historie, ja. Jeg pleier å la Chris fortelle den siden jeg ikke var tilstede. Når bandet først kom sammen for å lage musikk var ikke intensjonen det å lage et album eller spille konserter. Det var bare for å ha det gøy sammen.

- Så var det plutselig en avlyst konsert på en bar i Mancheter, som het Sand bar. Den ble drevet av en venn av bandet som da ringte for å spørre om de kunne hoppe inn. De hadde bare ikke noe navn…

- Der de øvde var det en utstoppet pingvin på veggen. Så når de ble spurt om navnet sa de, hva med “Penguin”? Så, hva med “Go Penguin”? Og så til slutt “GoGo Penguin”. Og det var det. Navnet har hengt med oss siden.

***

Dette intervjuet ble utført av Ryan Pinkard/TIDAL og oversatt av Alexander Frogner/WiMP

Alle bilder: Arlen Connelly