Ida Jenshus: – Jeg har prøvd å forsterke kontrastene

Ida Jenshus: – Jeg har prøvd å forsterke kontrastene

Tre ganger Spellemann-vinner Ida Jenshus er i dag ute med sitt nyeste album, Starting over again, i WiMP. 

Ida Jenshus er en høyproduktiv artist, og har siden debuten i 2008 etablert seg som en særdeles spennende aktør i musikknorge. I det siste året har hun jobbet med å fornye seg og med det å bryte ut av komforsonen. På det nye albumet kutter hun fortøyningene til den rendyrkede country-folk-musikken som fra 2008 til 2013 har gitt henne hele tre Spellemannpriser i countrysjangeren.

Vi har snakket med Ida om det nye albumet, låtskriverprosessen og om det å gi slipp. 

Hva beskriver tittelen Starting Over Again?

- “Starting over again” var den første låta jeg skrev til dette album, under Someone to love-turneen. Og den ble arbeidstittelen de siste to årene. Den representerer søken etter å gjøre noe nytt og representerer et vegskille. Personlig og musikalsk. Jeg hadde turnert lenge med samme band og ville utfordre meg selv for å ikke havne i faste mønster.

- Låta “My Last Goodbye”, snakker for seg selv. Den legger ikke noe imellom. Noen ganger må man gi slipp, selv om det gjør vondt. Det som er vant er ofte behagelig og trygt. Det krever mer å bryte ut og prøve noe nytt, men jeg tror det er det som må til skal man ha en kontinuerlig utvikling i livet. Både som person og musiker. For meg går de hånd i hånd. Man må ta noen harde valg.

Ida Jenshus, Austin TX, 2014.

Foto: Marthe Amanda Vannebo

Hva er sentralt i tekstene på det nye albumet?

- Forandringer og søken etter noe nytt. Sulten på læring. Det med å utfordre seg selv for å ikke havne i faste mønster. Også om balansen med å kunne gjøre dette og på samme tid behovet for å ha en slags trygg havn å vende tilbake til.

Jeg har prøvd å forsterke kontrastene i musikken min

I hvilken retning tenker du at musikken på det nye albumet har utviklet seg?

- Retningen musikken har tatt har vært en naturlig utvikling fra livelydbildet på forrige turne. “Only Human” var vel den låta på forige album som en slags pekepinn mot neste skive. Jeg vil bryte ut av de faste rammene og satte sammen flere deler i en låt istedenfor å utvikle hver ide som enkelte låter. Det har ført til mer langstrakte partier og sammensatte låter som “Shallow River” (pt1 pt2 pt3) og “Changes/What is time ?”. Vi gjorde hovedsaklig alle låtene live i studio med et utrolig dyktig og lekent band bestående av Alexander Pettersen (som også har vært viktig denne gang både på låtskriverbiten og i utviklingen av soundet med sine gitarer), Pål Hausken med sitt unike trommesound for denne skiva, Tor Egil Kreken på bass, Kåre på tangenter og jeg på gitarer og vokal. Samtidig har jeg prøvd å forsterke kontrastene i musikken min, både i studio og live. Fra det store, utsvevende med bandet, til det nakne utrykket med kun meg og gitar eller piano. 

 Hvordan fungerer samarbeidet mellom deg og medprodusenten på plata, Kåre Vestrheim?

- Jeg visste etter Someone to love at vi hadde minst ei skive til som vi måtte gjøre sammen. Vi jobber veldig godt sammen. Kåre er et av de mest musikalske menneskene jeg kjenner og jeg har blitt veldig glad i han. Vi utfordrer og utfyller hverandre godt i en slik prosess. Denne gangen hadde vi lite rammer på forhånd, annet enn at vi hadde snakket en del om hvilket lydbilde jeg ønsket. Utover det var det veldig mye forskning og leking i studio. Noe som også resulterte i de langstrakte partiene i låtene.

Hvordan jobber du med en idé fram til ferdig produkt?  

- Det er ingen fasit eller oppskrift her. Idéer kommer fra alt mulig og kan heller ikke forklares. Jeg samler idéene og utvikler de jeg liker best. Går gjennom en del prosesser før jeg spiller et utvalg for Kåre som vi utvikler sammen.

Du kommer rett fra Nashville. Hva har du gjort der? 

- Nashville er et av stedene jeg har vært en del de siste par årene. Jeg har også vært en god del i Woodstock, Austin og LA. Jeg har funnet samarbeidspartnere der – dyktige musikere og låtskrivere, som også har blitt gode venner. Det viktigste møtet for denne perioden har likevel vært med Kevin Salem i Woodstock som jeg har skrevet blant annet “Sylvia” med, og flere av de andre tekstene på albumet.

ida_austin copy

Foto: Marthe Amanda Vannebo

Er det noe konkret herfra som har inspirert deg på det nye albumet?

- Ikke konkret derfra. Livet, hovedsakelig inspirerer meg. Alt som påvirker meg. Denne gangen handlet det om et tydligere vegskille en tidligere. Liveutrykket på forige turne og hvordan jeg ønsket å dra det videre var viktig. Møtet med Kevin i Woodstock, våre samtaler og samarbeid. Gitarspillet til Alex, forskningen i lydbilde som vi har gjort sammen og hans sult etter å finne nye måter å gjøre ting på. Samarbeidet og forskningen med Kåre. Spillestilen til Pål. Det er så mye.

Nå er det like før du spiller på Rockefeller under by:Larm. Hvordan blir det? 

- Det er jo først og fremst en bransjefestival som er blitt et viktig sted for norske artister å vise seg frem på for arrangører og utenlandsk bransje. Jeg ser på det som et visittkort, en showcase mer enn en konsert. Jeg liker ikke å ha tidsbegrensninger på konserter personlig, men det er likt for alle. Så det er en annen type oppgave og jeg er glad for å få kunne spille der med håp om at det kan by på nye muligheter. Ellers blir det sikkert hektisk og gøy på samme tid, som det alltid er.

Hva er dine anbefalinger i årets program? Hvor kommer du til å være når du ikke spiller selv?

- Jeg har ikke rukket å satt meg nøye inn i årets program, det blir en hektisk helg for min del. Men jeg har fått med meg at Aurora skal spille, hun har fått mye lovord i det siste og er ung og talentfull. Veldig sterkt! Marit Larsen på Rockefeller et must. Hun er en av de tøffeste og dyktigste jeg kjenner. Også Anne Lise Frøkedal med hennes nye prosjekt. Tror også kirkekonsertene blir fine – godt pusterom mellom slaga. Jeg gleder meg til å spille der på lørdag.}