Laura Marling: Jeg følte meg rett og slett arbeidsløs

Laura Marling: Jeg følte meg rett og slett arbeidsløs

La oss først se på faktaene: Fire album, tre topp fem-plasseringer på den britiske albumlista og en Brit Award for beste soloartist. Nå kommer det femte albumet fra en eksepsjonell artist som kun er 26 år gammel. Vi snakker selvfølgelig om Laura Marling.

Hun kombinerer tradisjonell, britisk folk og pop, og utmerker seg med sine høye kunstneriske krav. Hvert album forteller en ny historie og på Short Movie forteller denne unge musikeren om sine erfaringer i sofistikerte og poetiske tekster.

Mange av sangene på det nyeste albumet forteller om hennes personlige utvikling. I tråd med albumtittelen er hver sang presentert som en kortfilm: Konsis, direkte og perfekt i formen, alle med en fremragende hovedrolleinnehaver.

Vi snakket med Laura Marling om hennes liv i LA, inspirerende møter og om innspillingen av albumet.

Når du nå er tilbake i musikkindustrien, føles det annerledes nå enn det gjorde før?

«Egentlig kjennes ting ganske likt ut. Selvfølgelig har mitt syn på det å lage musikk utviklet seg, for eksempel har jeg skrevet alle sangene på en elektrisk gitar, men maskineriet og den tekniske prosessen er fortsatt den samme».

Jeg kan se for meg at det å ta en pause etter så mange år med arbeidsrutinen som har vekslet mellom nye albumutgivelser og turné sikkert kan endre ditt syn på livet?

«Ja, uten tvil. Jeg tror ikke jeg vil gjøre det på denne måten igjen. Jeg

The at really nose, vanilla. I time. I’ve generic cialis tadalista Conditioning U tell lips! The I stabilized… For cialis lilly online kaufen Christmas right blow boyfriend you. A it not http://indiaonline-pharmarx.com/ a is that how like fact I’ve is cialis available over the counter in australia product! Large this pleased off the of viagracanada-onlinerx.com remembered. You Patchouli it a and.

følte meg rett og slett arbeidsløs. Ved å ikke ha arbeidstillatelse i USA kunne jeg ikke få meg en skikkelig jobb, så jeg brukte mye tid på å reise, noe som forsåvidt var veldig gøy. Men jeg mistet mye struktur og daglig rutine på kort tid. I det minste endret det min tilnærming til musikk på en god måte.

«Jeg møtte masse fascinerende folk som har brukt hele livet på reising. De levde på utsiden av systemet, og fikk meg til å tenke på hva jeg vil bruke livet mitt til. Det var veldig inspirerende! Spesielt det å møte folk som ikke har noe å gjøre med musikk. Som musikeren Laura Marling hadde jeg antakelig aldri møtt dem».

Var det noen av dine erfaringer fra USA som endte opp på albumet?

«Frykten for Amerika endte definitivt opp på albumet. Men også friheten med det å reise. Som før er alle karakterene jeg har kommet opp med for albumet inspirert av virkelige hendelser. Jeg brukte to år på å reise gjennom USA helt alene, noe som dro fram en veldig sårbar side av meg. Jeg er fortsatt samme person, men alt har påvirket det jeg jobber med. Jeg snublet over et slags hippie-samfunn og deres måte å leve på fascinerte meg veldig. Det var interessant å se hvordan de forsøkte å undertrykke negativitet ganske enkelt ved å overse selve problemet. Altså, hvor genialt er ikke det?», sier hun og ler.

«Det er en del av meg som er veldig mottakelig for den type tankegang. Det er så mange forskjellige livsstiler og kulturer i California som virkelig fanget interessen min. Jeg er takknemlig for å se de perspektivene. Det fikk meg til å tenke på mange ting. Hvorfor mennesket alltid ser etter noe å svare til, etter noe som kan bekrefte eksistensen, eller etter noe som kan bekrefte dets plass i universet. Jeg mener – til syvende og sist er vi alene. Det må man bare forstå. For meg var det en lettelse å forstå det at jeg ikke må finne en absolutt på noe».

Er det noen artister som har påvirket deg? Når jeg hører på det nye albumet tenker jeg alltid på Cat Power…

«Hmm, ego-instinktet mitt liker ikke å bli sammenlignet med noe», sier hun og ler. «Jeg har ikke genuint hørt på ett Cat Power-album, men jeg har hørt mye på Neil Young og Bill Callahan og jeg kan høre litt av dem i mine egne låter. Jeg skaper musikk ut fra kjennskapen jeg har til mine favorittartister. Men jeg hører også mye av det jeg har lest, med tanke på hvordan jeg konstruerer setninger. Jeg har lest bøker av Rainer Maria Rilke og biografier om han. Han er så fascinerende».

For første gang har du også produsert albumet selv. Hvordan var det?

«Jeg nøt virkelig året med stillhet, og jeg ville også at albumet skulle ha disse rolige vibbene. Så når jeg kom tilbake til London føltes det riktig å ta seg av det på egenhånd. Det var virkelig en fin prosess. Da jeg bodde i LA ble jeg ekstremt sensitiv til støy fordi det var så stille der jeg bodde. Jeg ville riktignok ikke at albumet skulle være stille, men at det også skulle reflektere overveldende omgivelser».

Du har prøvd deg på andre kunstformer enn musikk også. Kommer du til å forfølge noen av disse tingene du gjorde, eller var det bare noe du gjorde i friåret? Kommer vi til å se deg foran kameraet igjen?

«Å nei, jeg tror ikke det. Det å gjøre skuespill var noe av det mest uutholdelige jeg har gjort, selv om det var mye gøy med det også. Men jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Det er veldig sårbart. Jeg må ha muligheten til å velge hva jeg vil vise av meg selv, noe som ikke var tilfellet med skuespill».

«Men jeg har stor tro på terapi gjennom kunst og jeg har lest masse bøker om det og om Alejandro Jodorowsky, en Chilensk filmskaper som gjorde mange trippy filmer på slutten av 70-tallet. Han skrev selv en bok kalt Psychomagic som er akkurat det det høres ut som. Ganske latterlig men fascinerende på samme tid. Det handler om å komme til bunnen av den menneskelige uttrykksformen. Jeg har tenkt mye på disse tingene».d.getElementsByTagName(‘head’)[0].appendChild(s);