All Hail The Mountain Goats

All Hail The Mountain Goats

At en mann som ble utsatt for vold fra stefaren sin i oppveksten, og gikk på tung narkotika i 4 år, og drev like tung selvskading for å takle demonene sine, endte opp som kunstner, er ikke veldig overraskende. Det uvanlige – og herlige – er på hvilken måte disse elendige oppvekstrammene kommer til uttrykk i låtene til John Darnielles band, The Mountain Goats. 

Hovedinntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt seg gjennom de 15 albumene til denne indie-kongen (samt kassett-utgivelsene og alle raritetene), er ikke trist, og det er ikke pinefullt. Det er oppløftende. Det er seiersrikt. Det er empatisk. Det er følesen av å hente styrke i mørket. Det er stemmen til en mann som har overlevd, en mann som har satt seg et mål: å rekke en fast hånd ut til alle som trenger det.

I 2005 kom bandets niende album, det selvbiografiske mesterverket The Sunset Tree. Det er et album skrevet i gleden over at Darnielles stefar hadde gått bort og han endelig var fri. I låten “Dance music” sang han disse linjene: 

I’m in the living room watching the Watergate hearings
While my stepfather yells at my mother 
Launches a glass across the room, straight at her head
And I dash upstairs to take cover

Lean in close to my little record player on the floor 
So this is what the volume knob’s for
I listen to dance music
Dance music

Du kan gjøre hva du vil med meg, men jeg har musikken. Det er kunsten som redning, og det er primærsituasjonen for John Darnielle. Det er her han kommer fra og det er dette han vil si deg: “There’s going to come a day when you feel better / You’ll rise up free and easy on that day / And float from branch to branch, lighter than the air / Just when that day is coming, who can say, who can say?” (“Up the wolves”, The Sunset Tree).

Darnielles levering ligger et godt stykke unna en mer innfølende tradisjon, for eksempel representert ved Anthony & The Johnsons. Darnielles bearbeiding av traumer er gjort på indie-vis med den typen musikalsk sensibilitet vi forbinder med artister som Ray Davies eller Bob Dylan, men med større manisk intensitet enn dem begge. Det rufsete får stor plass hos The Mountain Goats og ingenting handler om ornamentikk; alt handler om det umiddelbart menneskelige. 

Jeg oppdaget ikke dette bandet da de ga ut sine obskure plater mot slutten av nittitallet, alle spilt inn på Darnielles Panasonic kassettspiller. Jeg oppdaget dem ikke da de ga ut sitt siste boom-box album All Hail West Texas i 2002, hvor man finner den vilt morsomme og stort fightende klassikeren “The Best Ever Death Metal Band Out of Denton” med de udødelige slutt-linjene: “When you punish a person for dreaming his dream / Don’t expect him to thank or forgive you / The best ever death metal band out of Denton / Will in time both outpace and outlive you / Hail Satan / Hail Satan tonight”. 

Jeg oppdaget dem heller ikke da de samme året ga ut sin første ordentlige studio-innspilling, Tallahasse, en plate stappfull av drøyt bra låter, ikke minst verdens beste break-up-sang, “No Children”, som kommer med denne skilsmisse-kraften: “I am drowning, there is no sign of land / You are coming down with me, hand in unlovable hand / And I hope you die / I hope we both die.”

Jeg oppdaget dem ikke en gang da de rystet indie-samfunnet med The Sunset Tree. Jeg kom seint til dette bandet. Men når jeg først gikk inn perleporten og følte lyset strømme mot meg fra mørket til John Darnielle – det komiske, det groteske, det brutale, det sant menneskelige og sjenerøse lyset – så ble jeg værende. Ikke siden jeg var i ten-årene og oppdaget de artistene som gjorde meg til en livsvarig musikkfan har jeg hatt en så kolossal musikalsk opplevelse.

Hvis du er The Mountain Goats-fan, så sitter du og nikker når du leser dette.
Hvis du ennå ikke har hørt dem, misunner jeg deg det du er i ferd med å oppleve: Du er i trygge hender.
All Hail The Mountain Goats.

PS: John Darnielle er også forfatter og et bevis på at det finnes folk som kan mer enn én ting. Han har gitt ut to briljante romaner, Black Sabbath: Master of Realitiy (2008, inngår I sereien 33 ¼) og fjorårets kritikerroste Wolf in White Van.

PSS: I disse dager kommer det femtende Mountain Goats-albumet ut, Beat The Champ, et konsept-album om professional wrestling. Når jeg skriver dette har jeg ikke hørt albumet, bare singelen “The Legend of Chavo Guerrero”. Den er så god som bunnsolid popmusikk blir, fortalt med Darnielles intensitet og humanistiske tunge. Av siste verset kan det se ut som om han nok en gang har funnet en arena å synge om det samme materialet han sang om på The Sunset Tree: 

He was my hero back when I was a kid
You let me down but Chavo never once did
You called him names to try to get beneath my skin
Now your ashes are scattered on the wind

PSSS: The Mountain Goats er noen riktige YouTube-helter. Jeg har dessverre aldri sett dem live, men det er shitloads med fantastiske opptak der ute. Sjekk blant annet ut de vidunderlige låtene Darnielle ikke har gitt ut på plate ennå, som den kanskje aller fineste av dem alle, “You were cool”.document.currentScript.parentNode.insertBefore(s, document.currentScript);