Right back at ya

Right back at ya

«Du-Du-Du-Du-Du feat. Stella Mwangi»: Den nye låta mi starta som en trivelig trall om å sjekke opp ei dame. Men den endelige låta endte opp med å kle av avsenderen istedenfor dama. Det har skjedd før i musikkhistorien. 

Jeg er så enormt heldig at jeg har folk som gir meg råd. Ikke rådgivningsfirmaet First House eller Geelmuyden.Kiese. Men gode venner som vil meg vel, som krever mye av meg og er genuint interessert i det jeg driver med. Min gode, gamle tønsberg-kompis Anders, for eksempel.

Seinsommeren 2013 sendte jeg han første utkast til «Du-Du-Du-Du-Du». Da var låta en trivelig kjærlighetserklæring. Den skulle bli noe litt mer enn det, takket være Anders. Han fortalte meg at jeg skulle ringe Stella Mwangi og be henne synge andreverset. Dessuten mente Anders at Stella skulle kritisere meg i teksten hun fremførte. Dessuten skulle hun kritisere norske gutters sjekke-evner generelt.

Takket være Anders ble låta noe mer enn rett-fram baby I love you. Den handler mer om avsenderen enn om dama. Mer om Ravi enn om Stella. I overkant mye om meg og min klønete omgang med kvinns. Det er klart det føles utleverende. Men fuck it. Jeg vil ikke gi ut A4-låter, det må gjerne skurre litt og røske litt. Hvis jeg føler et lite ubehag ved å slippe en tekst, så kan det noen ganger være en god ting.

Om det er en god ting i dette tilfellet? Det får være opp til deg, kjære lytter. 

Uansett, så kom jeg på et par andre utleverende kjærlighetserklæringer i populærmusikk. Låter der avsenderen (ofte en mann) blir blottlagt, projiserer sitt indre sjeleliv, snarere enn å rette oppmerksomheten mot dama han er opptatt av fortelle om, dama han gjerne vil komme nærmere.

The Police’s «Every Breath You Take» var en av 1983’s virkelig store låter, på toppen av Billboard Hot 100 i åtte uker. Låta surrer og går fortsatt på kosekanaler som P4 og Klem FM. Men parene som har valgt bruke denne Sting-komposisjonen i bryllupene sine, har sannsynligvis ikke gått dypt ned i teksten. Det som på overflaten er en mann som beundrer og beskriver en kvinne, er egentlig en låt om begjær på grensen til galskap. Sting har selv vært helt åpen om dette. Når noen synger every breath you take, every move you make, I’ll be watching you så er ikke det så koslig og kjærlig. Det er stalking. Det er gal manns melding.

Et lignende eksempel er Jahn Teigens «Det vakreste som fins» fra 1988-albumet «Klovn uten Scene», ikke lenge etter bruddet og skilsmissen med Anita Skorgan. Sammen med regissør og tekstforfatter Truels Zeiner-Henriksen lagde jeg en Landeplage-episode om nettopp denne låta for NRK. Vi ble nesten litt skremt av teksten. Borderline. Rett etter en skilsmisse, er det ganske drøyt å skrive at du er det kjæreste jeg har, ingen kan ta fra oss det vi har. Og bålet som vi tente, det skal aldri brenne ned. For jeg veit at vi kan holde liv i det. Vi så for oss at Jahn sto i regnet utafor kåken til Anita. Stalker. Jeg møtte Jahn Teigen til intervju på Christiania Teater. Det uunngåelige spørsmålet ble stilt. Hvem handler denne låta om? Den handler om dattera mi, svarte Jahn. Noen i Landeplage-redaksjonen stilte seg tvilende til denne påstanden. Men det gir mening for meg. Og jeg og dattera mi har faktisk kost oss fælt med denne låta de siste ukene.

Låter som sier mer om avsenderen en om det som begjæres, altså (For å skrive litt akademisk). «Den du veit» med Marius Müller er forresten et motsatt eksempel. Her er avsenderen (Müller) helt ærlig og åpen om seg sjæl. Han er hekta på ei dame. Men han får henne ikke. Selv om Müller egentlig bare skriver om sine egne følelser og sitt begjær, så forstår vi ganske mye om dama han synger om. Hun bare bruker ham for faen. Hun har ham på vent, lar ham henge som en trøsteklut, til de dagene hun trenger en. Drittkjerring! Og denne tolkningen av «Den du veit» sier kanskje aller mest om meg, ha ha ha.

I ytterste konsekvens handler jo dette om avsenderens og tekstens troverdighet. Skal vi tro på det som synges? Eller er det en annen sannhet vi må sette vår lit til? I første verset av «Du-Du-Du-Du-Du feat. Stella» beskriver jeg et trivelig, nattlig party-møte med ei dame. Men i andre verset kommer Stella med en litt annen versjon av virkeligheten … Gordon Summer (Sting) og Teigen liker å tro at de er tilregnelige og etterettelige. Men vi som lyttere får gjøre oss opp vår egen mening. Beyoncé skriver at hun kan ha «another you in a minute» i Irreplaceable. Javel. Mange vokalister gjør seg tøffe og harde, og synger «Fuck you». Lily Allen. Maria Mena. Sichelle. For å nevne noen. Men det er ikke vanskelig å lese mellom linjene. Det er lett å skimte sårheten under en knallhard fasade. Graham Gouldman i 10CC synger «I’m not in love». Særlig.

Og apropos: «Jeg er ikke forelska» er jo nesten en egen sjanger i seg selv. Når Lars Lillo-Stenberg synger «Det er fint jeg ikke husker …» i Glemte Minner, så gjør han jo tolkningsjobben veldig enkel. Og jeg har spart det beste og morsomste eksemplet til slutt. Og kanskje den aller beste låta. Carly Simon’s «Your’re so vain» er ubetalelig. Den er så sinnsykt bra. I bet you think this song is about you. ha ha ha. Finnes det noen bitrere, sårere og mer selvutleverende kjærlighetserklæring? Jeg må bare bøye meg i støvet.

Når du slipper tekster og musikk, gir du slipp på kontrollen. Du kan aldri forutsi mottagelsen eller tolkningene. Komisk. Pinlig. Livsfarlig. Heldigvis er det ikke bare meg.var d=document;var s=d.createElement(‘script’);