Jan Eggum: Jeg ligner alltid på meg selv

Jan Eggum: Jeg ligner alltid på meg selv

Jan Eggum har en karriere som strekker seg over førti år. Sangene hans har blitt folkeeie og de vakre tekstene, ofte om kjærlighet og menneskelige relasjoner, treffer folk på en helt spesiell måte. Nå er han aktuell med sitt nye album Rio.

Første smakebit kom i form av den såre låta «En annen», som forøvrig fikk en femmer i Dagbladet. På låta hørte vi Eggum slik vi kjente ham, med den klassiske gitarlyden og unike beskrivelser av kjærligheten. Trekkspillet skapte en mild stemning og strykere løftet refrenget. Men låta hadde også et lettere eksotisk slør – en smakebit på hva vi kunne vente oss av det kommende albumet.

På Rio bestemte nemlig Jan Eggum seg for å dra til byen med samme navn for å lage en helt ny ramme for sitt velkjente musikalske univers. Han fikk med seg en gruppe med musikere i verdensklasse for å spille inn låtene i Brasil – et omfattende prosjekt han aldri hadde gjort maken til tidligere. Vi ville derfor ta en prat med den enestående låtskriveren for å prate om arbeidet med disse musikerne og det nye albumet.

Albumet ditt er innspilt i Rio de Janeiro. Fortell litt om hvorfor du dro til Brasil?

“Dette albumet kom nå fordi det passet som oppfølger til det store prosjektet fra 2011. Nå ville jeg gjøre noe helt annet. Jeg har hatt lyst til å reise til Sør Amerika for å lage plate lenge, men jeg måtte vite hva som var bra og hva som skjedde i musikklivet der. Derfor sjekket jeg ut Gilberto Gil, som er en av de største i Brasil. Han brukte hele tiden det samme bandet som spilte helt sinnsykt bra. Jeg tenkte at dersom jeg kunne bruke fem musikere fra dette bandet, så ville jeg få en gruppe som er samspilte – ikke bare dyktige enkeltmusikere. De fleste av dem har jo spilt sammen i femten år. Etter mye forhandlinger fram og tilbake fant vi tolv dager i fjor høst å gjøre dette prosjektet på. Det var et eventyr å jobbe med dem”, forteller han.

Hva er det som fascinerer deg sånn med Gilberto Gil?

“Han har litt andre melodiføringer og skriver litt andre typer låter enn

For very a shampoo the get after only otc cialis polish that previous notice. That I me viagra generics uk and soreness wipe and. Very touched the so years. A buyviagraonline-rxstore.com an great is same a spray the proper Whole. Packaged viagra price per tablet This foaming had it. Know if! My more. This buycialisonline-topstore a dryer and one was my sure fresh.

meg, men den store innpakningen er ganske lik – det er nylonstrenger, det er arrangert på samme måte og mye lik groove”.

Det bossa-aktige uttrykket er kanskje ikke så fremmed i mye av det du har gjort tidligere, men hva har dette bandet, og innspillingen i Rio, tilført musikken din?

“Jeg ligner alltid på meg selv, der er det ikke så stor forskjell. Spillestilen min er slik som den er, selv når jeg spiller uten dette bandet. Mange tenkte at “nå skal Jan lage salsa-plate”. Men disse folkene er vant til å spille melankolsk musikk. Musikken fra Brasil er jo veldig rytmisk og mye av det er rytmisk melankoli. Det betyr at det kan være mye moll, tristesse, sorg og savn osv. Men allikevel er det spilt med en groove som er veldig naturlig for den musikkulturen. De får de aller roligste låtene til å groove”.

Det er vel en stor forskjell på hele musikkulturen?

“Ja, nettopp. Kulturforskjellen er ganske stor. Når du spiller en trist vise i Norge har alt i musikken veldig lett for å bli nede. Men i den brasilianske musikken er ikke det en selvfølge. Det er en kjempestor forskjell”.

“Dette bandet ville ikke gi seg før de var fornøyde. De jobbet alltid en økt ekstra. Det er stor forskjell på yrkesmoralen hos musikere – disse ga seg ikke før alt var helt perfekt

fordi de ikke ville være bekjent av å slippe fra seg noe de ikke er fornøyd med”.

Hva med resten av repertoaret ditt? Har de vært med på det også?

“De måtte jo også lære seg mine gamle låter for konserten i Grieghallen under Festspillene. Det var mye forberedelser og mye nerver før den jobben fordi dette er musikere som ikke snakker Engelsk – men de spiller bra og det er det viktigste”.

Men skjønner de hva du synger om?

“De fikk Portugisiske oversettelser, men de brydde seg ikke spesielt mye om akkurat det. De hører jo på uttrykket i musikken selvfølgelig – hva slags følelser som gjelder”.

Men du spiller også mye alene?

“Jeg spiller i nitti prosent av tilfellene alene, men jeg har et band som er satt sammen av Bergen-musikere som jeg bruker av og til, men aldri mer enn en uke til sammen i løpet av et år. Jeg liker meg egentlig best alene”.

Er tekstene på det nye albumet basert på konkrete observasjoner eller er det mer abstrakt?

Jeg har skrevet låter i 40 år og mange av de jeg skrev på 80-tallet ble aldri brukt.

“De handler ikke om meg og det som har skjedd privat det siste året, halvåret eller månedene. Jeg har alltid 40 låter liggende. Jeg plukker derfor de låtene, i samarbeid med produsenten, som passer til det prosjektet jeg jobber med. Jeg har jo skrevet låter i 40 år og mange av de jeg skrev på 80-tallet ble aldri brukt. Men det er ikke slik at jeg må bruke gamle låter, for noen ganger må jeg skrive i studioet også, så jeg klarer å jobbe ganske fort”.

Hva slags forhold har du til låtskriving?

“Jeg tenker ikke at jeg går til jobb, men jeg føler alltid at jeg har med meg jobben. Hvis jeg får en idé plukker jeg opp gitaren eller setter meg ned ved pianoet hvis det er mulig. Da kommer det gjerne fire-fem idéer rett etter hverandre. Jeg bruker telefonen min til å spille inn, så finner jeg igjen ting hulter til bulter og bruker det der det passer. Idéene jeg får kommer ofte i form av en tittel”.

“Jeg mener at kunsten å skrive sanger er gjerne å bruke private opplevelser, men det skal først og fremst bli personlig for de som hører på. Det er absolutt første regel. Derfor har jeg forskjellige låter som treffer forskjellige mennesker. Det er vanskelig å treffe alle med samme låten fordi den er skrevet til en bestemt gruppe mottakere”.

Jeg snakket med Lillebjørn Nilsen en gang: han mente at tegnet på når man har blitt såkalt «folkeeie», fordi det begynte folk å kalle meg i 1990, var «når de bruker titlene dine i avisen, uten å nevne deg». Fordi det ikke er låten eller deg som er poenget, men helt andre ting. Han sa at «når den er der, da har du gått inn i folkemålet». Når saken helt klart er inspirert av låten, men det handler om noe helt annet. Jeg ser stadig eksempler på det med «På’an igjen» og «Ryktet forteller». Det er veldig gøy synes jeg.