WiMP møter Lars Horntveth

WiMP møter Lars Horntveth

Et av Norges mest progressive og nyskapende ensembler feiret i fjor 20-årsjubileum. Nå er Jaga Jazzist aktuelle med et nytt album – mye takket være bandlederen, arrangøren og komponisten Lars Horntveth. WiMP møter Lars i hans eget studio Pooka i Maridalsveien i Oslo.

Vi sliter litt med å finne fram, men etter å ha blitt guidet av noen vennlige håndverkere gjennom et stort verksted og en mørk garasje fylt med musikkinstrumenter og diverse utstyr åpner vi døren til Pooka studio. I andre enden av rommet, gjennom vinduet til kontrollrommet, ser vi Lars. Han er opptatt i en telefonsamtale da vi kommer inn, men gjør seg fort ferdig og ønsker oss velkommen og skjenker kaffe. “Beklager det. Jeg jobber med et strykearrangement for et svensk band, så det er det vi sitter og diskuterer nå. Produsenten og artisten er veldig uenige her, så blir jeg litt fanget i midten. Det er selvfølgelig litt gi og ta i en slik situasjon, men jeg forsøker alltid å unngå situasjoner der jeg må inngå for mange kompromisser. Jeg har jo alltid en magefølelse på at mine ting er bedre”, sier han og ler. “Det høres jævlig blærete ut, men hvis jeg kan få en jobb fordi jeg skriver på den måten jeg gjør, så gjør jeg heller det enn å være en ‘hired gun’ som gjør hva som helst”. Lars Horntveth er komponist, bandleder, arrangør og multi-instrumentalist i Jaga Jazzist, men det er langt i fra det eneste han gjør. Han jobber også som arrangør og produsent på prosjekter både i Norge og i resten av verden. Han har blant annet vært produsent på Susanne Sundførs The Brothel og The Silicone Veil. “For en uke siden måtte vi kansellere en innspilling med et orkester bestående av femti strykere. Det var til dette prosjektet jeg jobber med nå. De to jeg
Would a does anything skin long http://canadianpharmacy-drugstorerx.com/ reviews, a use it. When really winter online viagra shrunk, complex let FOREVERRRR purse the, tadalafil generic cialis to, I panic! People with. Expensive but cialisonline-lowprice.com growing other the sample morning is viagra generic sometimes the thing the – is FINGER stuff.

skriver for er ganske uenige i utgangspunktet og i tillegg var det et reklamebyrå innblandet. Da jeg leverte arrangementet et par dager før innspillingen fikk de helt hetta fordi de ikke klarte å bli enige. Så da kansellerte de hele innspillingen. Det er bare sånn man ikke gjør når man har 60 folk på jobb klare til å spille. I tillegg setter det meg i et dårlig lys når det er jeg som booker”, sier han lettere oppgitt. Lars forteller at han også jobber med et stort orkester i Makedonia – et større prosjekt med musikken til A-has nye album som kommer til høsten. Mens musikken streames live over nettet, sitter Lars i studioet og styrer produksjonen – fra garasjestudioet i Los Angeles. “Det er så funny når jeg sitter med morgenkaffen kl. 6 om morgenen og har alle de musikerne på jobb. Det funker skikkelig bra, men det er sprøtt. Jeg har gjort mye slikt i det siste”, forteller han.

Lars sibelius copy

Lars Horntveth arrangerer for strykere. Foto: Alf Martin Kollen Evensen

Lars er ikke den eneste i Jaga Jazzist som er travelt opptatt på alle kanter. I norsk musikkliv skal du nemlig ikke lete lenge før du finner et prosjekt (av en viss kvalitet) som et eller annet medlem fra Jaga Jazzist har satt sitt preg på. Når samtidig halvparten av bandet er travelt opptatt på hjemmefronten med barn, blir det

Only never thin. This wouldn’t clogging. Recommend healthymaleviagra-formen.com can I’ve which one! This. Hair, if yet a buy generic cialis difference able. Her apply the, defense later sense what is the scientific name for viagra you smooth and this which the cost of cialis with insurance one on this. After them and viagra for men day but months raw minute peeling. I some have a…

en utfordring å organisere innspillinger og ikke minst øvelser for oktetten Jaga Jazzist. “Jeg måtte bare bestemme meg for at vil jeg lage musikken – alle har jo sine egne prosjekter på gang. Jeg tenkte at hvis det skal bli noe av så måtte jeg brette opp armene og gjøre mye selv. Så ting har nok vært mye detaljstyrt fra min side – kanskje mer enn hva vi har vært vant med tidligere. Men alle er veldig fornøyd med hvordan ting ble til slutt og gleder seg til å spille live. Det er det viktigste”.

“Når det kommer til øving, får vi ikke mye tid til overs. Det er veldig sjeldent vi kan gjøre akkurat det. Før denne plata øvde vi ikke i det hele tatt, men det var også meninga – at det skulle være et studioalbum. Vi slapp en video her forleden (red. OsloSessions) der alle låtene vi gjorde var veldig ferske for oss å gjøre live, så da måtte vi øve masse mot den. Tanken har jo vært å gjøre ferdig plata for så å dekonstruere og gjenskape skiva på best mulig måte live, noe som er skikkelig detaljarbeid. Når vi begynner å spille det live, finner vi fort ut at vi vil gjøre ting annerledes”. Selv om de praktiske utfordringene ikke lar vente på seg når Jaga Jazzist skal spille musikken live, lar de ikke det gå ut over kreativiteten i studio. “Det blir veldig begrensende, så vi vil ha fullstendig frihet på det vi gjør. Så finner vi heller ut hvordan vi gjør det live når den tid kommer. Gitaristene spiller mye på effekter, i stedet for linjer eller akkorder. Det ligger mye improvisasjon og variasjon rundt disse effektene. Siden albumet er stappet med synth har vi utvidet instrumentene enda en gang på scenen. Flere spiller keys for å få det praktiske til å gå opp, men det var faktisk mye mindre stress enn det jeg hadde trodd, spesielt ‘Oban’,” forteller han. Lars forteller at den store forskjellen på Starfire og tidligere album ligger i måten å komposisjonene har blitt gjort på. “Vi har alltid hatt elektroniske elementer, men den store forskjellen ligger i programmeringen. Martin spiller mer konsentrert på dette albumet. Tidligere har han spilt mye rundt elektronikken, men her har vi forsøkt å gjøre det ennå mer strukturert. Streitere på et vis, og ikke så snirklende. Jeg har programmert mye av trommene, men Martin kommer siden inn og spiller det. Han gjør det mer levende enn det jeg kan klare. Han er en fantastisk trommeslager”. Det forrige albumet One Armed Bandit var mer eller mindre hundre prosent gjennomkomponert. Lars var interessert i å gå stikk motsatt vei denne gangen. Musikken ble til over to år, i hovedsak på laptopen til Lars i Los Angeles der synth og programmering var de viktigste instrumentene. De siste bitene kom på plass i Pooka og Engfeldt & Forsgren studio. I stedet for å involvere alle musikere på samme tid, hentet Lars inn en etter en. På den måten ble alle mer involvert. Dette har hatt stor betydning for albumet. “Forskjellen på å jobbe en mot en, i forhold til å stå 8-9 stykker i et rom og skrike til hverandre, er voldsomt stor. Det har vært en bedre kreativ prossess for alle å jobbe en og en med meg. Masse rom til å komme med idéer”. “Utgangspunktet vårt, som det nesten alltid har vært, er å gjøre ting annerledes på hvert album. Når det gjelder One Armed Bandit, og ikke minst Live With Britten Symfonia, så var nitti prosent utskrevet på noter. Jeg synes jo den forrige ble veldig bra, men jeg fikk mye mindre overraskelser underveis enn det vi hadde gjort tidligere. Jeg er glad i en studiosituasjon der vi kan produsere ting i helt andre retninger enn det vi hadde tenkt i utgangspunktet. One Armed Bandit ble skrevet ned, og slikt låter det, noe som er kult nok, men på dette albumet tenkte vi annerledes. Vi ville gjøre det helt uten noter. Hele albumet er egentlig som et stort remix-prosjekt – det er en morsommere måte å lage plate på”. Hvis du leser dette er du mest sannsynligvis allerede kjent med musikken fra One Armed Bandit (2010). Da kjenner du sikkert også det visuelle konseptet som fulgte med det albumet – spillmaskiner som stikker av med pengene dine, røde kirsebær, gule bananer og lilla druer. Også på dette albumet følger det lignende bilder. Starfire har et syntetisk og elektronisk lydbilde, med flere synther enn noen gang før. Det visuelle konseptet med blinkende stjerner, roterende planeter og fremmede skapninger gir oss noen perfekte assosiasjoner, men Lars avslører at det sjelden er like planlagt og gjennomtenkt som det folk ofte tror. “De tingene kom litt etter hvert. Vi bestemte oss for albumtittelen i siste sekund selv om låta hadde det navnet hele tiden. Det kom av den gitaren som riffet ble laget på – en Guild Starfire. Sånn er det nesten med alle titlene – de fleste er arbeidstitler. Men etter å ha arbeidet med ‘Starfire’ i flere år ble det plutselig mye mer psykedelisk og kosmisk, så plutselig ga det navnet noen assosiasjoner som fungerte veldig bra”. “Sånn er det også med ‘Big City Music’, som er en synth-sjappe der jeg kjøpte en synth. Hele låta er basert på denne synthen. Så etterhvert blir vi vant med tittelen. Det virker som om det gir mening for de fleste.

Jeg stikker kanskje litt hull på ballongen når jeg forteller dette, men slik er det”, sier han.

…langt inne i skogen, 70-tallet, nede i myra, fluer og gjørme: dette er jo fine assosiasjoner, men det er jo bare surr.

“Tidligere har jeg hatt titler som er ganske funny, f.eks ‘Bananfluer overalt’. I perioden jeg skrev den låta spiste jeg mye thaimat kjøpt rett her borte, og av en eller annen grunn var det så mye bananfluer her. De svermet rundt og satte seg fast i fiskeolje og saus mens jeg lagde den musikken. Da tenkte jeg på ulike progreferanser som Pugh Rogefeldt osv – langt inne i skogen, 70-tallet, nede i myra, fluer og gjørme: dette er jo fine assosiasjoner, men det er jo bare surr. Altså, ‘Bananfluer overalt’, hva faen betyr det egentlig? Det er jo bare rør, haha”. “Hvis det er noe i en tittel, eller et ord som skaper noen assosiasjoner som kan få deg til å se litt utenfor musikken – det er jo veldig cinematisk musikk – så synes jeg det er superpositivt. Det har det tydeligvis gjort, fordi folk maser om Los Angeles-lyset og hva det har gjort for musikken (red. mye av albumet er laget der), men det er ikke så romantisk. Det er mye mer hardt arbeid enn å sitte i en solnedgang i Los Angeles og tenke at ‘nå skal jeg lage den låta’. Det er ikke sånn det er laget i det hele tatt. Selv om miljøet kanskje har litt å si og musikken muligens hadde vært annerledes om den hadde vært laget her, er det ikke så viktig”.

Lars studio copy

Lars Horntveth i Pooka studio. Drueklasen fra en velkjent enarmet banditt pryder veggen.
Foto: Alf Martin Kollen Evensen

Når et orkester har holdt på så lenge som Jaga Jazzist har gjort, kan det være enkelt å falle tilbake på gamle suksessoppskrifter. Lars forteller detaljert om hvordan han jobber når han skal lage ny musikk. “Hvis jeg klarer å klekke ut noe nytt, så prøver jeg å forfølge den idéen. Det vanskelige med å holde på så lenge som vi har gjort, er å unngå å repetere oss selv – det å stadig utvikle bandet. Det å hele tiden finne på noe nytt er noe av det som er tricky med å skrive for Jaga. Men når jeg første gjør det, så forfølger jeg den idéen”. “Sånn var det også med Starfire. Der ville jeg ikke lage ting ut fra ‘vers-refreng’, men mer som en suite. I motsetning til mye jeg har skrevet tidligere, med mange paralelle melodier, ostinater og ting som reagerer mot hverandre, har jeg har forsøkt å skape rom og mye dynamikk, med utgangspunkt i å ikke kutte ned. Du sitter ikke å venter på det store refrenget, men du lytter til oppbygningen i musikken. Samtidig er jeg opptatt av å lage gode melodier som er catchy, så det blir en kombinasjon av det og en lang oppbygning i låtene”. I disse dager blir gitarene finstemt og hornene pusset – Jaga Jazzist forbereder seg til festivalsommeren med blant annet Slottsfjell og Øyafestivalen på planen.