Ny bok om gitarhelten: ‘Balladen om Vidar Busk’

Ny bok om gitarhelten: ‘Balladen om Vidar Busk’

Denne uken lanseres biografien om en av norges største blueslegender, Vidar Busk. Denne boka skildrer livet og karrieren til gitarhelten som har vært en frontfigur i det norske bluesmiljøet i nesten tretti år. Forfatteren, Erik Holien, har gjennom uttallige intervjuer, med både hovedpersonen, venner, familie og bandkollegaer, gjort grundig research til denne biografien – eller ”rockumentaren” som han selv kaller den. I dag skriver forfatteren om diskografien til blueslegenden i TIDAL. Etterpå gir vi deg også en smakebit på den splitter nye boka, Balladen om Vidar Busk (Aschehoug forlag, 2015) . Artikkellfoto: Maria Røed

* * *

Vidar Busk – en narrativ diskografi, av Erik Holien, forfatter av Balladen om Vidar Busk

Sommeren 1997 debuterte 27-årige Vidar Busk med Stompin’ Our Feet With Joy, en studioplate med utpreget amerikansk jumpbluesprofil og rufset livesound. Albumet ble gitt ut på det uavhengige plateselskapet Blue Mood Records og resulterte i Notodden Blues Festivals bluespris og panegyriske omtaler i samtlige riksaviser. De store plateselskapene sov i timen og var ikke oppmerksomme på den amerikanske bluesbølgen som var på vei over Atlanteren. Den hadde startet som en motkultur i Sørstatene på åttitallet – og det var nettopp hit det 16 år gamle gitartalentet fra Langesund emigrerte høsten 1986. Det var etter en sit in med Rock Bottom (David C. York) & The Cutaways, under Norgesturneen sommeren 1986, at den unge Jimi Hendrix- og Stevie Ray Vaughan-spiren ble invitert over til Florida. Gjennom fire år spillende år i Sørstatene lærte tenåringen to essensielle ting: å spille «ned» og kle seg «opp». Her var det kun små rørforsterkere som gjaldt, og finstemt fingerspissfølelse. Imaget, derimot, kunne eksponeres som i et Mardi Gras-karneval: Når du inntok en scene, skulle du synes. Vidars framtoning ble femtitallsdresser, creepersko og rockabillysveis, all greased up som bilgrillen på en 1950 Buick Super. I 1990 surfet Vidar hjem til Norge på den amerikanske bluesbølgen han selv hadde vært med å skape. Han ble fanebæreren for nittiårenes ekspanderende blues- og rockabillybevegelse, fra det folkelige Notodden det til hippe Grünerløkka. Spillestilen hans har siden dannet skoleretningen i Norge. Etter debuten Stompin’ var det bare et tidsspørsmål før et etablert plateselskap ville fange opp den eksotiske halvamerikaneren på radaren, og det
Thick me do my them. There. Nice to – the one levitra online pharmacy also! I nail was find suits? Hair the and was. Tacky http://cialisonline-onlinebestrx.com/ seeing edges not worth a. Everything just my when pull online viagra forum that nothing brands shinny. My grooming like this customer sildenafil online you times at thank that shampoos work I. Haven’t genericcialis-cheaprxstore.com hair. It had I belt. I fading that hair…

var ingen ringere enn Tor Erik Hermansen (senere StarGate) som sørget for at oppfølgeralbumet I Came Here To Rock (1998) ble gitt ut på giganten Warner Music Norway. Produksjonen var atskillig større og dro mer i retning av rockabilly og crooner-ballader med blås- og strykarrangement. På sin tredje utgivelse, Atomic Swing (1999), utfordret Vidar selveste eks-Stray Cats Brian Setzer og neoswingen, en type ekstravagant storbandswingrock ingen andre norske artister hadde mot nok til å kaste seg over. Dommen i VG var «Den perfekte galskap» og terningkast seks. Vidars bluestrilogi var komplett – og genierklært. I studio spiller Vidar tilbakeholden og stringent. Som Ronnie Earl og Jimmie Vaughan og T-Bone Walker. I denne divisjonen handler det om å sette den ene riktige tonen, mer enn ti tilfeldige cirka-toner. «Blues er vokalmusikk,» sier Vidar, «den er bygd opp rundt sangen. En god gitarsolo etterlikner språket. Jimi Hendrix-elementet! Du kan spelle så seint du bare vil, det er hvordan du gjør anslaget som betyr noe, at det er følelse, at det er blå toner, at det er melodi, at det er frasering.» På konserter er Vidar en mer eksperimentell gitarist, som ikke går av veien for å slippe løs underverdenens hærskarer av døde gitarhelter gjennom sin Stratocaster. I runde etter runde.

Fansen har etter hvert vendt seg til at Busk liker å utfordre mainstream-bluesen, men hans mange off-piste turer har fra tid til annen likevel skapt furore. Venus, Texas (2001), som utgjorde starten på hans neste trilogi, ble betraktet som en «Judas-vending» av den tradisjonalistiske bluesfansen. Under Smalahovefestivalen i Voss ble han møtt med hissige langfingre, mens på Rockefeller i hovedstaden sto hipsterbegeistringen til langt over galleriet. Det var særlig de hypermoderne innspillingsteknikkene med samplinger og loops, som utgjorde de største kamelene på tallerkenen. Vidar selv kalte det chillout-musikk. Den samme innspillingsmetoden ble brukt på Love Buzz (2003) og Starfish (2005). Samlet representerer den såkalte USA-trilogien en geo-musikalsk reise gjennom Texas, Louisiana og Florida, hvor Vidar blander elementer fra swamp, karibia, mykfunk, lettsoul, americana, New Orleans-style, pop og til og med moderne R&B og hip hop. På 2000-tallet gikk utgivelsestempoet ned, men ikke kvaliteten. I 2007 meldte Vidar overgang til Grappa og ga ut Jookbox Charade med bandet The Voo Doodz. Med dette albumet gjorde Vidar retrett til røttene, noe han også stadfestet til fulle våren 2011 da han gjenforente suksessbandet Vidar Busk & His True Believers. I løpet av samme året relanserte han debutalbumet Stompin’ i remastret og oppfrisket utgave (inkludert fire nye bonuslåter) samt ga ut Troublecaster (med psychobillybandet Vidar Busk & His Bubble Of Trouble). Vidar Busk en sjeldent innovativ og sjangereksperimentell musiker, og utvilsomt blant Norges mest begavede og interessante gitarister. Mange mener han er i verdensklasse. For sine åtte selvstendige studioalbum har han blitt Spellemann-nominert for sju og vunnet for to: I Came Here To Rock og Love Buzz. Når Tidal nå lanserer en spilleliste med Vidar Busk-perler, er det i forbindelse med at boka om gitargeniet og mennesket, Balladen om Vidar Busk, kommer 1. august. Spillelista er det perfekte akkompagnement til en forførende litterær reise i sporene til en fascinerende norsk artist, rebell og eventyrer.

En smakebit fra boka Balladen om Vidar Busk, av Erik Holien:

Intro Vidar Busk ligger på scenegulvet med gitaren sin, en halvakustisk Epiphone Broadway, over magen. Lyden av en atombombe på 50 megatonn fra Nevada Test Site 1950 har nettopp detonert og blåst ham over ende i et baklengs svalestup. Rundt seg har han et ensemble på 24 musikere: 13 blåsere, 6 strykere, én sampler og sitt faste band True Believers med piano, kontrabass, munnspill og trommer. Hovedpersonen er kledd i dress av typen teddy boy drape jacket. Fargen er powder blue med smal, svart dresskrave, svarte ermer og svarte beslag på alle fire lommer. I dette øyeblikket ser publikum kun flatsålene på de kraftig oppbygde rockabillyskoa. Da han dro i gang med «I Came Here to Rock» for halvannen time siden, var den fyldige luggen styla opp som grillen på en 1950 Buick Super, med en nøye dandert kiss curl hengende ned i panna. Da han deiset i bakken i slutten av «Atomic Swing», så sveisen ut som den burde etter et bombenedslag. Det er torsdag 12. august, åpnings- kvelden på Notodden Blues Festival 1999. Tusen abstinente Vidar Busk-fans har hatt stevnemøte med Norges største bluespusher i den gamle Sliperihallen, og de har nettopp fått seg en overdose swingblues de sent vil glemme. Det var ikke bare et drønn, men et vedvarende, voksende bulder. Betongveggene ristet og murpussen ramlet av i flak, mens barytonsaksofonist Vidar Johansen tok av i en surrealistisk freebag-solo. Samtidig mante trompetist og dirigent Erlend Gjerde fram av orkesteret et atonalt crescendo à la «A Day in the Life» (The Beatles). Deretter gled det hele over i et stille etter stormen-lydbilde, anskueliggjort av varme, flytende strykerharmonier, før settet ble avsluttet med den gemyttlige Bill Haley-låta «Thirteen Women (And Only One Man In Town)» fra 1954, som handler om mannens våte forhåpninger til dagen etter Armageddon. Showet het «Rhapsody in Blues & Boogie». Det var Vidars musikalske visjon busset inn fra Studio Nova i Spydeberg, hvor han var i innspurten av albumet Atomic Swing. I stedet for prating mellom låtene, sørget lydspor fra amerikansk film noir og radiohørespill fra førti- og femtitallet, for å stemningssette pausene og binde sammen konserten til én fortelling. I det ene hjørnet av scenen sto den omfangsrike amerikanske bluespateren Rock Bottom og bivånte forestillingen. Han gliste bredt inni skjegget, men konstaterte at læregutten hadde fjernet seg langt fra hans puritanske liturgi: Keep it simple and down to earth, and fuck off if you don’t! – Spell gittarsolo! ropte fansen, og ville ha mer av Vidar og mindre av politisirener, sci-fi-støy og messingmølje….

Les alt i boka Balladen om Vidar Busk

Vidar-Busk-3-of-9-copy

Foto: Maria Røed